Foto: Skjermdump/YouTube/Associated Press
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
“Francis, gjenoppbygg min kirke”
Slik skal de høyere maktene ha talt til rikmannssønnen Giovanni Francesco di Bernardone en gang på 1100-tallet. Han ble til munken Frans av Assisi, og forsaket alt jordisk gods i sin streben etter sprituelle verdier. Assisi har i hundreder av år inspirert dem i den katolske kirken som mener man har gått for langt i jakten på jordisk makt og innflytelse. Og en av disse ble i går valgt ut til representere kirken som dens nye pave.
For det var ingen tilfeldighet at det ble jesuitten og argentineren Jorge Mario Bergoglio. En mann som står for enkle verdier. En mann som under sin tid som biskop i Buenos Aires tok undergrunnsbanen og nektet å ha tjenere i biskopboligen. Og det er heller ingen tilfeldighet at han er den første i løpet av pavedømmets over 1500 år lange historie som tar navnet Francis.
Mangfoldig – men konservativ.
Valget av Francis I er historisk på mange måter. Han er tidenes første pave fra den sørlige halvkule, han er den første fra jesuittordenen, den første på over 1200 år som er født utenfor Europa og den første fra det amerikanske kontinent. En kan konkludere at kirken endelig har kommet seg ut av et eurosentrisk skall, for alvor anerkjent sin rolle som verdenskirke og mangfoldet som preger den. For mens antallet registrerte trosfeller i Europa synker, så er kirken i sterk vekst, særlig i Afrika og Latin-Amerika.
Spørsmålet mange har stilt seg, er om endringene og reformene som vil komme i kirken; eller om de i det hele tatt vil finne sted. Etter både Vatileaks, samt andre skandaler som omhandler finansiell og seksuell maktmisbruk, er manges tiltro til kirken lavere enn noensinne. Francis I vil få en tøff oppgave med å vinne tilbake både sjeler og kirkens trovedighet.
Gjennom hele sin geistlige karriére har også Bergoglio vært kjent for sin ideologiske konservatisme. I Argentina motsatte han seg sterkt loven om homofilt samliv. Han er på mange av sine forgjengeres samme urokkelige linje på abort og prevensjon.
Omstridt rolle under diktaturet
Noe av det mest omstridte ved Bergoglios gjerning var rollen han hadde i årene under militærjuntaen (1976-83), og hans eksklusjon av to prester fra ordenen for å ha forsøkt å drive med sosialt arbeid uten ordenens tillatelse. Begge skal ha blitt arrestert uten lov og dom, og senere, har det blitt hevdet, torturert i fangenskap av argentinske militære.
Kritikken, som særlig forfatter og undersøkende journalist Horacio Verbitsky har stått for, påpeker Bergoglios tause linje mot juntaen, og kritiske holdning mot andre lovlig valgte regjeringssjefer, spesielt de fra venstresiden i argentinsk politikk.
Overgangspave
Også innad i miljøer som står kirken nær, er det uttrykt skepsis om Francis I kan bli den samlende og reformerende figuren mange katolikker ønsker. Som journalist i Deutsche Welle og religiøs ekspert Klaus Krämer påpeker i sin spalte er dette “nok en konservativ overgangspave”.
Oppgavene er uansett mange, ja nesten overveldende mange og vanskelige. Bergoglio selv skjønner tegningen, noe som kom frem da han startet sitt embede på balkongen på Petersplassen med å be folk om hjelp i form av en stille bønn.
Millioner av katolikker verden over har lagt sin lit til at han, i det minste, kan bli gnisten som tenner håpet om en mer alminnelig, mer menneskelig og mindre maktrettet kirke.
