- Furuset – verdens vanligste sted - 15.03.2013
«Du ser jo ikke ut som at du kommer derfra?» får jeg ofte høre når jeg forteller hvor jeg vokste opp – Furuset i Groruddalen, Oslo, nest siste stopp på Ellingsrud-banen. Jeg vet ikke hvordan jeg burde sett ut for å ha vokst opp der, på østkanten. Jeg passa helt fint inn i gjengen vår. Vi kom fra hele verden og vi samla oss i et klasserom på Haugen skole, midt mellom Høybråten, Furuset og Haugenstua. Vi lekte boksen går, vi hoppa hoppetau, bytta fotballkort, lekte politi og røver og feira bursdagene våre på McDonalds.
Fordommene
Vi bodde rundt i de forskjellige borettslagene som ramma inn skolen vår. Det var ikke langt mellom ringeklokkene i oppveksten, vi hang sammen etter skoletid og vi hadde de samme interessene og hobbyene som alle andre. Vi var barn sammen, og så ble vi tenåringer sammen og etter siste skoledag ble vi spredt rundt om i Oslo, noen havna i øst, på Stovner eller Hellerud, noen av oss havna lengre vestover; på Katta og Handelsgym.
Og jeg møtte opp på Hartvig Nissens skole på Frogner til en klasse med bare norske elever. Det var først da jeg begynte på videregående at jeg skjønte at det å komme fra Furuset var noe folk reagerte på. Det var mange som aldri hadde vært i Groruddalen i Oslo som likevel hadde helt klart for seg hvordan det var der.
Kjøttkaker og indisk mat
Furuset, det er der det nesten bare bor utlendinger, er det ikke? Furuset er et sted med mange blokker. Furuset er lukta av bråtebrann om våren, lyden av barn som ler og tennisballer som slår mot veggene, hun dama som går tur med hunden sin og hun med sløret som har handla på Rema 1000. Furuset er lukta av kjøttkaker og indisk mat, kalkunpølser på grillen om sommeren og å sykle til Stemmer'n med en engangsgrill på bagasjebrettet.
Jeg sier ikke at det var problemfritt å komme fra et annet land og vokse opp på Furuset, selv om mitt inntrykk av oppveksten vår skiller seg sterkt fra gettobildet som males opp og får det til å fremstå som at utenlandske elever tar over skolene og fryser ut etnisk norske elever. Hovedproblemet da jeg vokste opp var, i tillegg til alle de vanlige problemene tenåringer møter på veien til å bli voksne, at jeg som hvit og etnisk norsk ikke forsto hvor vanskelig det var å være både norsk og utenlandsk samtidig. Noen foreldre var strengere enn andre, noen regler var vanskelige for meg å forstå, noen dilemmaer fremsto for meg utenkelige enda mine beste venner prøvde å få meg til å forstå hvordan det var å være norsk inni seg og utenlandsk utenpå.
Kronikken er i sin helhet publisert på NRK Ytring 12.mars. Klikk her for å lese hele kronikken
