Foto: wikimediacommons.com
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I vinter har VG avdekket en hittil ukjent del av historien til de norske styrkene i Afghanistan: nemlig de flere titalls tolker, renholds – og kjøkkenansatte som har jobbet for de norske leirene i landet. Ifølge sakene VG har skrevet har norske soldater gitt tolkene opplæring i våpenbruk.
Sålangt har kun 21 av tolkene fått asyl i Norge. Etter det avisen har funnet frem til har ingen fått systematisk oppfølging etter kamphandlinger og angrep.
Utsatte
Nylig kunne man også lese den hjerteskjærende historien om en 29-årig afghansk tolk som jobbet et år for norske styrker under farefulle kampoppdrag. Han klarte ikke det psykiske presset, men fikk aldri oppfølgingen han skulle ha krav på. Han ble heller belønnet med sparken.
Sålangt har denne eks-tolkens søknader om asyl også møtt en vegg av likegyldighet. Hverdagen beskriver han som svært vanskelig. 29-åringen har tolket for i møter med krigsherrer, Taliban-opprørere og kriminelle, noe som gjør at han er i en svært vanskelig sikkerhetssituasjon.
29-åringen det er snakk om her tipper jeg bare er toppen av isfjellet. Folk som på grunn av sin innsats for Norge og koalisjonslandenes operasjoner i Afghanistan, er i réell livsfare. Utifra hva CNN og de fleste vestlige medier melder fra så skulle man nesten tro at det var et forent Afghanistan som hilste de fremmede “frigjørerne” fra seks år med Talibanhelvete.
Men slik er det ikke. Faktisk er det veldig mange som sympatiserer med det nyrestaurerte, etterkrigs-Taliban og andre anti-vestlige opprørsgrupper. “Frigjøringen” har retorisk sett blitt snudd om til “okkupasjon”, og folk som denne overnevnte 29-åringen sees på av mange landsmenn som forrædere og medhjelpere til fienden.
Gjør som deres allierte
USA og Canada har på forhånd allerede skreddersydde asylordninger som gir tolker opphold på humanitært grunnlag. Land som Storbritannia og Australia er i ferd med å utarbeide liknende ordninger. Her hjemme er man derimot på stedet hvil.
For det er den samme strenge, “villede” (slik statssekretær Pål Lønseth beskriver) politikk som føres. Samme politikk som sender ut barn født i Norge uten tilknytning til foreldrenes hjemland, samt iranere og etiopere tilbake til en uviss fremtid. Samme trange nåløyet gjelder for de som har risikert liv og lemmer for norske soldater i Afghanistan.
Her er det grunn til å stille spørsmål og krav til Forsvarsdepartementet og norske asylmyndigheter. Spørsmålet er hvorfor asylnåløyet er så trangt. Og kravet handler om det rent moralske: som aktiv part i denne operasjonen har man et moralsk og juridisk ansvar for disse tolkenes liv. Skuffende er det også å se at tolkesakene ikke har skapt en større debatt i det norske medielandskapet.
Norske myndigheter bør følge etter og gjøre som sine allierte i Afghanistan, istedenfor å toe sine hender på selvgodhetens alter. For det er menneskeliv dette gjelder. Ikke leketøy.
