Når flagg blir viktigere enn feiringen

 
Foto: radiolatinamerika.no
Tiden før 17. mai har vært preget av flaggdebatten. Denne burde vi ha latt ligge og heller fokusert på de positive verdiene 17. mai står for – for oss alle.

Nok en gang har man funnet på å gjøre en diskusjon om flagg, og nasjonaldag, til en diskusjon om hvor åpent (eller ikke åpent) samfunnet vårt er.

Her handler det altså om muligheten for at flagg fra andre land skal vaie sammen med det norske i barne- russe- og borgertogene. Tilhengerne mener dette handler om å vise frem mangfoldet, mens motstanderne mener det er de norske symbolene som bør stå i fokus på selveste Grunnlovsdagen.

Jeg har notert meg det som har blitt skrevet i debatten. Facebook-gruppen 17. mai- Norges Flagg har i så måte vært en god ressurs for å høre ærlige, og saklige meninger, selv om det dukker opp en nett-troll innimmellom. Her har diskusjonen for det meste dreid seg om hvorvidt man kan både bevare det tolerante Norge, som samtidig også kan feire seg. Høyreekstreme fyret.nu har derimot vridd fullstendig om på argumentasjonen, og skrevet om en Ålesund-skole som angivelig “ville ha norske flagg fjernet fra 17. mai-toget”. 

Lettelse (?)
Ålesund kommune så seg nødt til å gå ut på sine nettsider og presisere hva saken dreide seg om. Nemlig at elevene kunne gå med sine egenlagde papirflagg fra 90-årsjubileet. hvor noen av barna som hadde røtter i andre land, hadde flagget til opprinnelseslandet på den ene siden og det norske flagget på den andre. Vi kan dermed trekke oss tilbake, og puste lettet ut.

Eller? At man i det hele tatt har hatt denne diskusjonen virker for meg foruroligende. Når useriøse aktører som fyret.nu politiserer og misbruker grunnlovsdagen, så er det også viktig å ikke fallene i disses feller. På godt norsk: ikke mat troll.

17. mai skal være en dag hvor partipolitikk og innvandringssyn må vike til side. Grunnlovsdagen er en fest for alle nordmenn, i alle fasonger og farger, enten man går på Urtehagen skole og bruker hijab, har Bergensaksent og spiller i buekorpset, eller tilbringer dagen oppi i en hytte flere tusen meter over havet. 

Jeg tror mye av diskusjonen skyldes også en misforståelse, hvor enkelte har misforstått folkeskikk med manglende toleranse overfor mangfoldet. Jeg ville ikke drømt om å ta med et norsk flagg på 18. september, Chiles nasjonaldag, eller et chilensk flagg hvis jeg ble invitert av norsk-pakistanske venner på 14- august-fest. For det ville jo bare sett helt feil og malplassert ut.

Bakfyll og åpenhet
Flagget hører denne dagen til på lik linje med pølser, brus, is, sekkeløp. Og obligatorisk bakfyll for de av oss som har kommet oss helskinnet gjennom den store drikkedagen 16. mai. En tradisjon like viktig som flaggborgen, Wergelands-talen og kongefamiliens flere timer lange vinkeoppvisning fra Slottsbalkongen.

17. mai er for meg feiringen av norsk humanisme og pluralisme. Og paradoksalt og morsomt nok dagen hvor hundregenerasjonsnordmenn, midt i all flaggveiving og festrus, blir mer sydlandske og mer “utenlandske”. Ja, mer åpne og villige til å komme ut av sin skall. Kun nyttårsaften kan sammenlignes i et slikt sammenheng.

17. mai er Norges og Grunnlovens dag. 17. mai er en komitéleder med norsk-pakistansk opprinnelse som har fått støtteerklæringer fra de fleste “gode nordmenn”. Gled dere seg over de gode endringene som har kommet, vær stolt av opphav, spis is og pølser. Slapp av og feir dagen.

Mangfoldsdebatten har vi uansett 364 andre dager i året å bruke tiden på.

God 17. mai!