Foto: Aschehoug
Boka „Det vi kan stå for” handler om hvordan Lippestad ble Anders Behring Breiviks advokat, om tiden hans som Breiviks forsvarer og om Lippestads etiske, moralske og juridiske refleksjoner rundt denne meget spesielle saken.
Lippestad skriver også en del om sitt familieliv, om sine personlige, følelsesmessige reaksjoner på å ha jobben som Breiviks forsvarer. Men det som gjør boka til Lippestad spesiell, er at den også inneholder en del politiske betraktninger, og nok dypest sett må ses på som en politisk bok.
Hvor heldig er det at en forsvarsadvokat gjengir samtaler mellom seg og sin klient? Bryter han ikke da med taushetsplikten, lojalitetsplikten og fortrolighetsprinsippet som skal styre alt en forsvarer foretar seg overfor sin klient? Hva vil utgivelsen ha å si for fremtidige klienters tillit til sin forsvarer? Det er det flere advokater som har spurt seg etter at boka kom ut 18. april. Advokatforeningen har også sett på saken og har gitt Lippestad fram til midten av mai til å svare på en rekke spørsmål fra foreningen.
Lippestads bok må nok dypest sett må ses på som en politisk bok.
Lippestad har etter at kritikken ble reist forklart at han har fått Breiviks samtykke til å skrive boka, og at Breivik ikke har protestert mot innholdet i etterkant. Det er vel og bra, men det er lett å tenke seg at Breivik kan ha politiske motiver for å ønske seg oppmerksomhet – uansett hvor negativ denne måtte være – og at han derfor ikke protesterer.
Det er også riktig som advokat Carl Bore, en av dem som i sterkest ordelag har kritisert Lippestads bok, har påpekt: Det er ennå et uavklart spørsmål om Breivik er psykisk syk. Den teoretiske muligheten er fremdeles der selv om han er kjent tilregnelig. Tilregnelig er da heller ikke ensbetydende med psykisk frisk i medisinsk forstand. Breiviks psykiske sykdom kan ha medvirket til at han ikke motsatte seg utgivelsen av Lippestads bok om rettssaken. Denne kritikken avfeide Lippestad som uinteressant da han møtte Bore til debatt i Dagsnytt 18.
Det er en annen, underliggende motivasjon hos Lippestad for å skrive denne boka som skinner gjennom når man leser den som helhet. Det er den politiske. Lippestad har tidligere vært forsvarer for Ole Nicolai Kvisler som ble dømt til 17 års fengsel for drapet på Benjamin Hermansen i 2001. Gjennom Benjaminsaken og Breiviksaken har Lippestad tilegnet seg mye kunnskap om hva politisk ekstremisme er og fått førstehåndskunnskap om hvordan ideologisk motiverte voldsmenn tenker. Lippestad er på den annen side aktiv i Arbeiderpartiet og har et sterkt engasjement for den norske rettsstaten. Han har med andre ord både kunnskapsgrunnlaget og den politiske motivasjonen som skal til for å ta et kraftfullt oppgjør med høyreekstremisme og politisk vold.
Men spørsmålet gjenstår likevel: Er det en forsvarers oppgave å ta et politisk oppgjør med det hans klient står for? Og er de opplysningene som kommer fram i boka så viktige for allmennheten at Lippestad så å si var forpliktet til å skrive boka? Etter å ha lest boka synes ikke dette åpenbart. Forskere og andre utenforstående er like godt egnet til å analysere det Breivik står for og undersøke hva som er hans motiver. Lippestad har dessuten satt forsvarerrollen i et unødvendig dårlig lys ved å skrive denne boka. Det er uheldig, uansett hvor prisverdig Lippestads verdigrunnlag er.
Artikkelen var leder i nummer 19-2013 av Utrop.
