Foto: SAMER SHURUKH
Siden 1945 har vi feiret 8.mai som vår nasjonale frigjøring fra tysk okkupasjon. Dette har vært til heder for motstandsbevegelsen under krigen, som på ulike måter arbeidet for å få en ende på okkupasjonen, og sikret Norges selvstendighet, fred og frihet.
I fjor ble det vedtatt at frigjøringsdagen også skulle fungere som merkedag for norske krigsveteraner som har tjenestegjort blant annet på Balkan, i Afghanistan og nå sist i Libya. Om man vil ha en årlig merkedag for krigsveteraner eller ikke skal ikke jeg legge meg opp i, men jeg synes det er svært betenkelig at denne dagen skal sammenfalle med avdukingen av våre kollektive minner om egen frigjøring.
Ved å legge disse markeringene til en og samme dag skaper man implisitt sammenlikninger mellom kampen mot okkupasjonen av Norge og innsatsen norske soldater legger ned i å okkupere andre land. Det er en usmakelig politisering av en verdig merkedag hvor nyvinningene fra 1945 med mål om en mer ikkevoldelig og bedre organisert verden, blir overskygget av politiske beslutninger om krigsdeltakelse i andre land.
Beslutningen bidrar til en militarisering av frigjøringsdagen som retter fokus mot prosesjoner, salutter og oppvisning av kampfly over Akershus festning. Bør vi ikke heller hylle det virkelige fremskritt som kom i kjølvannet av andre verdenskrig? At verdens nasjoner tok sterk avstand fra krig og etablerte FN med den hovedhensikt om at den internasjonale krigshistorien ikke skulle gjenta seg?
La gjerne krigsveteranene få sin egen merkedag, men ikke la politikerne blande sammen innsatsforholdene før og nå i et forsøk på å gjøre norsk krigsdeltakelse mer legitim og spiselig for folk. 8.mai dreier seg først og fremst om frigjøring med påfølgende fred og fordragelighet, og ikke en dag for å applaudere norske angrepskriger. Vi vil ha 8.mai tilbake!
Hedda Bryn Langemyr er daglig leder i Norges Fredsråd. Innlegget ble publisert 7. mai i Dagsavisens seksjon “Nye Meninger”, og gjengis med skribentens tillatelse.
