Foto: Fanney Antonsdottir
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Et sted mellom ti og tolv millioner romfolk bor i EU- og Schengen-området, i søkerlandene og potensielle søkerland på Balkan. Romfolk som bor i EU, er EU-borgere og skal ha rettigheter på lik linje med andre borgere. Likevel lider flesteparten av rom-folk under ekstrem marginalisering, både i rurale og urbane områder. Romfolkets sosialøkonomiske forhold påvirkes av fattigdom, vold, systematisk diskriminering og arbeidsledighet.
Gruppen vi her snakker om, er en av Europas lengst levende minoriteter, med røtter til India og Sørøst-Asia, og med botid som ”nomader” i de fleste europeiske land siden middelalderen (og enda lenger tilbake). Likevel har de få talsmenn eller egne forkjempere. Et godt eksempel på dette er det som skjedde under annen verdenskrig, hvor romfolket ble forsøkt utryddet på lik linje med jødene av nazistene og deres sympatisører. Og mens jødene har oppnådd stor og verdensomfattende bevisstgjøring gjennom “sitt” Holocaust eller Shoa, har romfolkets Porajmos (store utryddelse) ikke like gjenkjennelig historisk klang. Jødene fikk sin nasjonalstat, og har lenge hatt en ledende kulturelite. Romfolket har ingen av delene.
Ingen kulturelite
Romfolk av ulik opprinnelse har som oftest klart å slå seg frem seg på individuelle arenaer, som blant annet i underholdningsbransjen. Ellers er det få eller ingen romfolk som har gjort seg bemerket i politikken eller vitenskapen.
Et trekk ved kulturreglene, slik mange tolker det, er å ikke godta ”storsamfunnets krav om alfabetisering”.
Forskjellene mellom romfolk og ikke romfolk begynner allerede på skolebenken. Segregeringen man opplever i utdanningssystemet kombineres med en selvvalgt og kulturelt basert bortvelgelse av utdanning. Man ender opp i en ond sirkel. Fordi utdanningsnivået er såpass lavt, får man ikke tilgang til tilfredsstillende jobber. Fordi man ikke har tilgang til jobbmarkedet, ender man opp med å (i verste fall) leve fra hånd til munn gjennom strøjobber, tigging eller kriminalitet.
At romfolket ikke har en regjerende kulturelite, må samtidig ikke misforstås med at de ikke har kultur. Konseptet Romanipen er et sett av normer og regler som regulerer romfolkets sosiale liv. Et trekk ved kulturreglene, slik mange tolker det, er å ikke godta ”storsamfunnets krav om alfabetisering”. Folk som er født inn i romkulturen, men som har tatt utdanning, sees av enkelte som såpass assimilerte at de ikke lenger er som romfolk å regne. De sees på som gadjos, som er ordet for uteforstående.
EU investerer opptil 127 millioner kroner i skolebenker og utdanningsprosjekter for ulike rom-folksminoriteter, særlig i øststatene i unionen (f. eks Ungarn og Tsjekkia). Rom-folket med rumensk pass som kommer til Norge for å tigge hører til de fattigste og sosialt sett mest ekskluderte grupper i Europa. Og det er disse Norges og andre rike lands strategiske midler skal nå frem til. Men som jeg skrev i et tidligere kommentar, er det kanskje på sin plass med et kritisk blikk og et sjekk for å se om pengene virkelig går til sitt rette formål. Ihvertfall når så mange finner veien til Norge, år etter år.
Skole mot arvefattigdom
Noe av det verste med denne romfolksgruppens sosioøkonomiske situasjon er måten endemisk fattigdom går i arv, både som en kombinasjon av selvvalgte kulturelle atferdsmønstre og måten storsamfunnet utestenger denne gruppen på. Utdanning blir i så måte ikke bare en vei ut av fattigdommen, men en kilde til positive endringer for romkulturen. Får romjenter høyere utdanning, vil de i større grad selv velge når de vil gifte seg og få barn (altså ikke når klanspatriarkatet bestemmer). Flere høyt utdannede romfolk kan en gang i fremtiden lære oss om Porajmos, om romfolkets rike og mangfoldige historie, og bli politiske ledere som for alvor kan sette standarden som endrer Romanipen slik at den ikke lenger står i veien for fremskritt og progressive verdier.
Utdanning er kanskje ikke svaret på alt, men det kan være en ny begynnelse for dette hardt prøvede folket.
Les også om norske politikeres forsøk på løsninger på side 6-7.
