Foto: Studio eLBee
- Sjakk som inngangsport til samfunnet - 18.11.2024
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
Skal fotballen (og idretten) gjenspeile samfunnet den befinner seg i, eller stille seg utenforstående til det som skjer rundt i verden? Elyounoussis uttalelser i dagens utgave av Dagbladet viser at han står for det førstnevnte alternativet.
Igjen følger dette et historisk mønster. At fotballproffer (eller idrettsutøvere) kommer med politiske uttalelser, eller agerer politisk, er intet nytt. Bildet av Cristiano Ronaldo med palestinaskjerf, Diego Maradonas støtteerklæringer overfor Castro-brødrene på Cuba, nåværende Sunderland-manager Paolo di Canios utstrakte hånd og angivelige Mussolini-sympatier, samt Johan Cruyffs landslagsnekt for Nederland under VM i Argentina hører med til de mange eksemplene.
Sympati og antipati
25-åringen (bildet) er teoretisk sett for gammel til å delta under årets U-21-EM i Israel. Han begrunner sin ikke-deltagelse med at “det er vanskelig å skille fotball og politikk når barn ikke får lov til å spille fotball”.
– Fotballbaner bombes. Barn drepes, noe som blir helt feil. Fotball skal være gøy. Fotball er frihet. Tar du bort det, blir folk lei seg. Og det gjør jeg også. Jeg ville derfor aldri spilt fotballkamp i et land som Israel. Jeg kunne ikke klart det, spille fotball i et land der et barn ikke får lov, sier han til VG Nett.
Selv tror jeg dette i stor grad også har å gjøre med hans marokkansk familiebakgrunn, noe som gjør at han sympatiserer med befolkningen i de okkuperte og avstengte palestinske områdene. Slik andre arabiske land har også Marokko, tross geografisk avstand, fått et anstrengt forhold til staten Israel grunnet måten man behandler palestinerne på.
Splitter
Idrettsboikotter har historisk sett vært brukt som virkemiddel, med blandet resultat. Vesten boikottet Moskva-OL i 1980, mens nesten hele kommunistblokken tok igjen med samme mynt fire år senere i Los Angeles. Sør-Afrika ble i mange tiår utestengt fra det gode selskapet grunnet apartheidpolitikken.
Siden Israel fikk utdelt årets U-21-mesterskap har det vært kritiske røster, blant annet fra den fredsprisvinnende sør-afrikanske biskopen Desmond Tutu, mens UEFA-president Michel Platini har på sin side sagt at man ikke kan holde det israelske fotballforbundet ansvarlig for den politiske situasjonen i landet.
Heller grus dem
Her hjemme har NFF-president Yngve Hallén forsikret Norges engasjement i saken både overfor UEFA (det europeiske fotballforbundet) og FIFA (verdens høyeste fotballmyndighet). Fokuset er å ikke ta side i saken.
Jeg synes dette er ypperlig og logisk sagt. Hvis man strengt tatt skal følge den overnevnte logikken så blir det plutselig mange steder som det internasjonale fotballfamilien må rette pekefingeren på. For da kan man begynne å boikotte kamper og mesterskap i Iran, Saudi-Arabia, Kina, Nord-Korea, Myanmar og Cuba. Autoritære regimer eller 100% diktaturer som bryter menneskerettighetene.
Hvis fotballspillere vil bruke sitt navn, rykte og enorme mediemakt bak et formål så er ytringsfriheten klar på dette punktet. Å derimot koble fotballen (og idretten) til politikk blir et skivebomskudd. Norge, som i kveld spiller mot hjemmelaget Israel i mesterskapets åpningskamp, er (etter mitt syn) bedre tjent med å spille kampen, gruse hjemmelaget og stoppe kjeften på de flere titusener hjemmesupportere i Tel Aviv.
Jeg tror dette ville gitt en langt større tilfredsstillelse enn all verdens boikotter. Å være fotballfan er ikke ensbtydende med manglende samfunnsengasjement. Selv om det for noen kan virke slikt.
