Foto: flickr.com
Oslo politidistrikt sin gjennomgang av hatkriminalitet i Oslo i 2012 viser at 216 anmeldelser ble registrert som hatkriminalitet, av disse var 154 saker voldsforbrytelser. 2007 var det første året da hatkriminalitet ble registrert i Norge. Politiet skriver i sin gjennomgang: ”Hatkriminalitet er straffbare handlinger som helt eller delvis er motivert av negative holdninger til en persons faktiske eller oppfattede etnisitet, religion, seksuelle orientering, kjønnsuttrykk og/eller nedsatte funksjonsevne”.
Hatkriminalitet henger sammen med den hatretorikken vi ser på på nettet selv om det er to delvis separate fenomener. Motivasjonen og konsekvensene ligner på hverandre, nemlig at det skapes frykt og vold. Men bak hatretorikken ligger en annen spesifikk motivasjon enn å skape frykt, og det er å spisse motsetninger mellom grupper.
Når hatretorikk spres på nettet kan konsekvensene bli langvarige. Det er vanskelig å få slettet det som ligger der, og det kan leses av svært mange. Verbal aggresjon mot grupper blir værende i det virtuelle rommet i lang tid framover. Det er kanskje noe av det verste med hat som spres på nettet.
De som utøver hatretorikk vil ikke ha dialog, de vil hovedsakelig forsterke de spenninger og motsetninger som finnes.
Hatkriminalitet rettes som oftest mot én eller noen få personer, og er slik sett et individuelt problem, mens hatretorikk rammer gjerne hele grupper, f eks de som har en spesiell tro, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, legning osv, og målet er at denne gruppen skal endre atferd på grunn av frykt. Derfor er hatretorikk på nettet blitt et samfunnsproblem, og en hindring mot å bygge et flerkulturelt samfunn.
Å bygge et flerkulturelt samfunn er selvsagt ingen lett oppgave. Vi alle er ulike, og det kan lett forårsake spenninger, motsetninger og misforståelser mellom grupper. Det vil oppstå mange uenigheter og konflikter også i fremtiden, men målet må være at vi skal løse dem i fred, gjennom dialog, gjensidig forståelse, osv. Målsetningen med hatretorikk er den stikk motsatte, de som utøver hatretorikk vil ikke ha dialog, de vil ikke drøfte saker for å komme til løsninger, de vil hovedsakelig forsterke de spenninger og motsetninger som finnes for at grupperinger skal ikke snakke sammen, og ikke skal ønske å leve sammen. Det som kjennetegner hatretorikk, er at en hovedgruppe som utøver den helt bevisst ønsker å spre frykt. Men på nettet gjør også en annen mekanisme seg gjeldende: Dyktige ideologer og «hatretorikere» sprer sitt budskap på en måte som gjør at de «fakta» budskapet bygger på, virker plausible og interessante. Dermed kan særlig unge mennesker komme i skade for å spre tekster og budskap med et delvis skjult ideologisk budskap videre til sine venner på nettet selv om de ikke deler den underliggende ideologien.
Det er dessverre et velkjent fenomen at ytterliggående grupperinger både til høyre og venstre i politikken, fra ulike religiøse, nasjonale og etniske kanter bevisst bruker hatretorikk. Men det er langt flere enn de som er direkte involvert i disse ytterliggående grupperingene som rammes eller påvirkes av hatretorikken, noen som sagt til og med uten at de er fullt klar over hva de er utsatt for. Dette er et samfunnsproblem som myndighetene må ta tak i, og det er til dels et nytt problem som utfordrer vår etiske sans, vår viten om teknologi og vår evne til politisk, demokratisk beredskap. For ti år siden eksisterte ikke sosiale medier som Facebook og Twitter. Dette er teknologiske nyvinninger som hjelper mennesker å kommunisere og holde kontakten med hverandre, men denne teknologien kan også misbrukes og ha negative konsekvenser.
Enhet for Mangfold og Integrering i Oslo kommune (EMI) og Utrop har sammen tatt initiativ til å sette fenomenet på dagsordenen. Det er mange spørsmål vi må finne svaret på: Hva kan gjøres for å hindre at hatretorikken sprer seg? Hvilke løsninger og motstrategier kan vi sette i verk? Hva kan myndighetene gjøre for å håndtere problemet i Norge?
