Foto: Vyacheslav Argenberg
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
Natt til i går ble Neda Ibrahim sendt ut av landet etter en brutal politiaksjon – og det før familiens sak er ferdig behandlet i rettsvesenet. Familien Ibrahim på seks ble hentet av politiet etter å ha bodd ti år på Dale asylmottak i Sandnes. I løpet av tiden Neda har tilbrakt på asylmottaket, har hun blant annet skrevet dikt. Diktet med navnet ”Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg ”, førte til at hun i mai i fjor fikk Annette Thommessens minnepris for sitt bidrag til å skape forståelse for asylsøkeres og flyktningers situasjon i Norge.
Systemet foran mennesket
Hovedbudskapet under PRESS, ungdomsorganisasjonen til Redd Barna, sitt seminar om retorikk i asylpolitikken på mandag denne uka var at retorikk former politikken. PRESS-lederen Andrea Sjøvoll understreket innledningsvis at ordene man bruker former måten vi tenker om politikken, problematikken, hva vi stemmer og hva vi tror på. Derfor har PRESS satt i gang kampanjen ”Den ukjente sannhet om asylpolitikken!”, hvor de har sett nærmere nettopp på hvordan retorikk bidrar til å fremme negative holdninger og en mer restriktiv asylpolitikk. Under seminaret ble det vektlagt at dagens asyldebatt er preget av politikere som advarer mot å ta hensyn til hva politikken betyr for enkeltindivider – det kan nemlig føre til at hele asylinstituttet kollapser om man viser for mye hensyn. Når kom vi egentlig dit hen at systemet er viktigere enn mennesket?
Paradoksalt nok har både retorikken og politikken blitt strengere under den rødgrønne regjeringen. Forklaringene på hvorfor er mange, men det er ikke uten betydning at asylpolitikken var mer human da jeg og foreldrene mine kom til Norge som asylsøkere for 21 år siden. I løpet av kun to tiår har politikken og retorikken blitt strengere, til tross for at det er flere mennesker som er på flukt og på leting etter et bedre liv i dag. Et resultat av dette er at barn av asylsøkere som ifølge myndighetene er returnektere, kun blir sett på som foreldrenes bagasje. En uformell spørrerunde PRESS har gjort, viste at folk forbinder ordet “asylbarn” med ord som “stakkars”, “redd” og “trist”, mens ordet “barn” gir assosiasjoner som “glede”, “lek” og “søte”. Mange hadde stor forståelse for at barn som bor i asylmottak, har det vanskelig og ikke selv er ansvarlige for situasjonen de er i.
Man snakket ikke om ankerbarn, returnektere, asylshopping, snikislamisering og lykkejegere i 1992.
Annen tid, andre ord
Da jeg og mine foreldre kom til Norge og søkte om asyl i 1992, var jeg så heldig at jeg ble sett som et barn og ikke som en del av mine foreldres bagasje. Man snakket heller ikke om ankerbarn, returnektere, asylshopping, snikislamisering og lykkejegere – i alle fall ikke i like stor grad som i dag. Vi var heldige, og foreldrene mine kan mimre tilbake til en tid hvor asylpolitikken var mer human og hvor verdiene i folket og retorikken avspeilet nettopp det. I dag er situasjonen annerledes, og verdiene i folket er annerledes enn den retorikken og politikken man får, som den nyvalgte lederen av Antirasistisk senter og forfatteren bak Svarteboka for norsk asylpolitikk, Rune Berglund Steen understreket under PRESS sitt seminar. Han viser til det enorme engasjementet som har oppstått rundt asylbarna og til PRESS sin undersøkelse.
Siden jeg hørte nyheten i går tidlig om at Neda og familien har blitt sendt ut av landet, har tankene kvernet; både jeg og Neda kom til Norge som toåringer. Jeg har en lillebror som er født og oppvokst her og som kun kjenner Norge – Neda har tre søsken som ikke kjenner til noe annet land enn Norge. For hvert år jeg og familien min har bodd i Norge, har vi slått mer og mer rot her – det samme kan jeg tenke meg gjelder familien Ibrahim. Derimot fikk vi asylsøknaden vår raskt behandlet og kunne etter kort tid starte vårt nye liv. Dette var ikke tilfellet for familien Ibrahim og mange andre familier som har kommet eller kommer til Norge i dag. I Neda-saken har myndighetene begrunnet avslaget med at faren til Neda skal ha oppgitt feil identitet til myndighetene. Den politiske ledelsen, som ser seg selv som forsvarere av asylinstituttet, argumenterer med at man kan ikke belønne løgnere med oppholdstillatelse. Det er rettferdig. Men man kan heller ikke være trangsynt – og spesielt ikke når det er uskyldige barn med i bildet.
Klar systemfeil
Politikk handler om mennesker, og politiske beslutninger rammer alltid mennesker. Det er noe feil med systemet når man ikke har rom for å se enkeltindividene, men heller kommer opp med ord og begreper som distanserer en fra menneskene bak en asylsøknad. Det er en systemfeil når mennesker må vente i flere år før deres asylsøknad blir behandlet, og det er et menneskelig svikt når behandlerne aldri møter menneskene viss skjebne de har i sine hender. Og det er ikke minst inhumant når man røsker opp røttene til fire uskyldige barn og sender dem til et land de ikke kjenner eller har tilhørighet til.
Jeg kan ikke la være å undre på om utfallet ville vært annerledes dersom jeg og familien min hadde kommet i dag og Neda og hennes familie hadde kommet i 1992.
