Foto: Donald Judge
- Terrortiltak overfokuserer på religion - 18.06.2013
Dagen etter drapet på Lee Rigby i Woolwich hadde jeg et møte med statsministeren. Jeg var der fordi jeg er leder for Inkluderingsprosjektet i Greenwich. Det er en organisasjon som jobber strategisk med etnisk likestilling og hatkriminalitet. Vi holder til i Royal Borough i Greenwich der også Woolwich ligger. På møtet ble det foreslått at regjeringens forebyggingsprogram “the Prevent Strategy” skulle gås gjennom på nytt. I en tale i parlamentet senere i uken kunngjorde statsminister David Cameron at det skal opprettes en arbeidsgruppe for „håndtering av ekstremisme og radikalisering” som skal bestå av de vanlige ministrene, MI5, politiet og såkalte „moderate” religiøse ledere – med andre ord den samme trosbaserte strategien mot militante grupper som allerede var mislykket under Tony Blair.
Mislykket program
For meg er det en foruroligende følelse av déjà vu over det hele. Da bombene gikk av 7. juli 2005 var jeg leder for Partnerskap og mangfold i politiet og jeg jobbet tett med lokale kvinner i området i etterkant av angrepene. Dessverre virker det ikke som mønsteret svarene på terrorismen følger på nasjonalt plan har forandret seg siden 2005. Det er en pliktøvelse for muslimske organisasjoner å fordømme slike angrep; ekstremister gis sendetid for å fremføre sine synspunkter; spørsmål blir stilt om hva som får unge briter til å ty til vold; og regjeringen signaliserer kraftfulle tiltak for å takle ekstremistisk terror og oppretter enda en arbeidsgruppe. Enda verre er det at denne nye arbeidsgruppen ikke knytter til seg noen nye aktører eller eksperter; det er Tony Blairs mislykkede Forebyggingsprogram en gang til.
Utilstrekkelig forståelse
Regjeringens tendens til å betrakte voldelige terrorforbrytelser ut fra stereotypier om etnisitet, religion eller klasse og å svare på dem fra en „trosbasert” plattform er noe av problemet. Som før er den nye arbeidsgruppa bare fokusert på islamsk ekstremisme og unnlater å trekke på ekspertisen til grupper som jobber direkte med utstøtte og marginaliserte fra et ikke-religiøst ståsted. Sterkt fremmedgjorte mennesker passer ikke inn i vanlige kategorier når det gjelder etnisitet, religion eller sosial klasse. „Trusebomberen” Abdul Mutallab var sønn av en nigeriansk bankmann og tidligere student ved det prestisjetunge University College London. Richard Dart som nylig ble dømt for terrorplanlegging var sønn av lærere, hvit, middelklasse og opprinnelig fra Dorset. Ingen av dem passer til det stereotypiske bildet av terroristen i skikkelsen til en etnisk pakistaner fra Nord-England med arbeiderklassebakgrunn.
Både ekstremistgrupper og gjengmiljøer tiltrekker seg sinte, marginaliserte og forvirrede unge mennesker på jakt etter en følelse av identitet og tilhørighet.
Istedet for et oppkok av feilslåtte forestillinger må vi tenke gjennom helt på nytt antiterrorstrategien fra Blair-epoken. Den la mye av vekten på trosbaserte strategier. Religiøs fundamentalisme er bare én av mange former for voldelig ekstremisme. Innsikter fra andre deler av kriminalfeltet må trekkes inn i antiterrortiltakene.
Fraværende ekspertise
Hvorfor behandler vi Al Muhajiroun og dets diverse avleggere så annerledes enn English Defence League eller British National Party? Ved å fokusere så sterkt på én type ekstremisme, blir vi ikke mer sårbare for muligheten av flere grusomheter fra andre kanter? Var David Copeland, Timothy McVeigh, eller Anders Behring Breivik muslimer? Når politiet etterforsker en mulig forbindelse mellom høyreekstremister og et mistenkt brannangrep mot et muslimsk senter nord i London, burde vi ikke stille spørsmålet om det rett og slett dreier seg om idiotisk hærverk, eller et mer sofistikert hevnangrep, eller en provokasjon?
Vi bør også bite oss merke i likhetene mellom ekstremistgrupper og gjengkulturer. Begge tiltrekker seg sinte, marginaliserte og forvirrede unge mennesker på jakt etter en følelse av identitet og tilhørighet. I likhet med gjenger tilbyr ekstremistiske organisasjoner slike mennesker en alternativ familie og status. Eldre medlemmer i organisasjonen lærer opp unge rekrutter, med kriminalitet og radikalisering som mulig utfall. Hvorfor er ekspertisen som er bygget opp gjennom studier av gjengers kultur og atferdsmønstre fullstendig fraværende i antiterrorarbeidet vårt?
Overser organisasjoner
Som sine forgjengere har Camerons regjering stått skulder ved skulder med muslimske religiøse ledere i sin fordømmelse av det siste angrepet. Det er åpenbart viktig at folk lærer seg å skille mellom ekstremistenes handlinger og den muslimske tro og befolkning generelt. Men disse markeringene av samhold er også problematiske fordi de utelater svært mange. Regjeringen overser fullstendig at organisasjoner som jobber for å fremme inkludering er sekulære og ikke religiøse. Det ekskluderer den ekspertisen på takling av ekstremisme som er bygget opp over lang tid av grasrotorganisasjoner som jobber lokalt med rasisme og mot vold mot kvinner.
Antydninger om islam
Imens kommer det nye antydninger fra Tony Blair. I en artikkel i Mail on Sunday tidligere i måneden påsto han at „det er et problem innad i islam – fra tilhengerne av en ideologi … som er dyptgående og farlig”. Hans løsning er å lære muslimske barn mer om deres egen tro her hjemme og i utlandet. Jeg er sterkt kritisk til denne forestillingen, som vil bety et tilbakeskritt og baserer seg på en overforenklet analyse. Krangling om tolkninger av religiøse tekster og historie er ikke en løsning på de problemene vi står overfor. Ved å snevre inn alle sosiale og politiske svar til en trosbasert tilnærming, overser Blair hvor begrensende dette er. Mange som han ville klassifisert som muslimer, er ikke engang religiøse, og de fleste av de som er religiøse, definerer seg ikke ut fra sin religion og lar seg ikke «styre» av religiøse ledere. Men dette var Blairs tilnærming etter 7/7 og er fortsatt regjeringens strategi på tross av regjeringsskiftet.
Moderate ledere var ekstreme
Det er nokså ironisk å høre Blair nå snakke om problemene med politisk islam når han er mannen som tok oss inn i Irak, en krig som har gitt sekterisk vold av horribelt omfang. Han er også mannen som tok til orde for at organisert religion bør innta en mer fremtredende plass i det offentlige liv (Blair er personlig kristen, overs. anm.) og som sto for utviklingen av Forebyggingsprogrammet – et program som ga troverdighet og finansiering til muslimske grupper, hvorav enkelte var kjent for å støtte ekstremistiske synspunkter og andre som hadde kjente bånd til jihadister. Disse «moderate» lederne ble til og med invitert inn som rådgivere for regjeringen. I juni 2011 ble innenriksminister Theresa May nødt til å innrømme at den statlige finansieringen hadde gått til ekstremistgrupper og love at det aldri skulle skje igjen.
Men det er overveiende sannsynlig at vi vil se disse problemene gjenta seg hvis ikke regjeringen begynner å sette selvutnevnte muslimske religiøse ledere under lupen. Hvordan skiller regjeringen mellom radikale og moderate religiøse ledere for å sikre at de som fungerer som representanter for lokalmiljøene ikke har bånd til de selvsamme gruppene som er ansvarlige for å radikalisere unge mennesker i Storbritannia? Den nylige dommen i Bangladesh mot Chowdhury Mueen-Uddin for forbrytelser mot menneskeheten viser at det er på høy tid å spørre regjeringen hva den mener med “moderat”. Mueen-Uddin grunnla Britisk Islamsk Råd, var formann for Muslim Aid og leder av Muslimsk åndelig støtte i det statlige helsevesenet.
Trekk inn verdslige eksperter!
Blairs Forebyggingsprogram baserte seg på en teori om at “ikke-voldelig ekstremisme” forhindrer unge fra å utøve vold snarere enn å oppfordre dem til å oppsøke den. Men den informasjonen som er i ferd med å avdekkes om de mistenkte fra Woolwich, viser klart at de var innblandet i ikke-voldelig ekstremistisk atferd som, når den ikke ble motarbeidet, førte til de brutale angrepene den maikvelden. Jeg vil oppfordre regjeringen til å utarbeide en tilnærming som innebærer nulltoleranse mot alle former for ekstremisme – voldelig og ikke-voldelig. Det må i det minste være sikkert at folk som jobber med å kartlegge hvordan Jamaat-e-Islaami og salafistiske jihadistgrupper opeerrer, må være med i den nye arbeidsgruppa sammen med de vanlige konservative religiøse lederne? Ved å utelukke verdslige eksperter fra debatten risikerer regjeringen på nytt å utarbeide en antiterrorstrategi sammen med nettopp de menneskene som de kanskje senere vil måtte rette søkelyset mot.
En ny tilnærming til ekstremisme må representere dem med mest relevant erfaring og må innbefatte eksperter som ikke er selvutnevnte religiøse ledere. Jeg tenker da på lokale organisatorer, aktører i førstelinjen, uavhengige forskere og kvinnegrupper. Quilliam-stiftelsen har anslått at der er rundt 500 europeiske og 200 britiske borgere som kjemper for jihadist-grupper i Syria, der voldsnivået stadig øker. Hjemkomsten til disse ekstremistene vil være en betydelig utfordring for antiterrorarbeidet og arbeidet med å begrense spredningen av ekstremistisk ideologi. Vi må endre retning før det er for sent.
Om forfatteren
Yasmin Rehman er leder for Inkluderingsprosjektet i Greenwich (Greenwich Inclusion Project). Hun er også doktorgradsstudent ved School of Oriental and African Studies. Rehman har arbeidet mot vold mot kvinner og jenter i mer enn to tiår og med sosial likestilling.
Saken ble først publisert av Opendemocracy.net. Gjengitt etter avtale. Oversatt for Utrop av Are Vogt Moum.
