Vår og andres alkoholkultur

Av
Claudio Castello
-
Ingen hovedfaktor: flesteparten av voldtekter i Norge er relasjonsvoldtekter og gjennomføres uten alkohol med i bildet, viser ny forskning.
Foto: Wikimedia Commons
Samfunnsdebattant, blogger og selverklært “Queen of Facebook”, Elisabeth Norheim, skapte massedebatt med sitt innlegg om alkohol og drikkepress for en tid siden. En må likevel spørre seg hvor ligger løsningen?
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Skarpt og med list påpekte hun i sin kommentar at hun var lei av å bli spurt på hver eneste fest hun var i, hvorfor hun ikke nøt av Kong Alkohols gledesdråper.

Norheim påpeker noen viktige poenger når det gjelder vårt samfunns forhold til å drikke. Hun er hverken strengt praktiserende sørlandskristen eller muslim, og kan kanskje båssettes i kategorien ”ikke-drikkende”, hvis en slik skulle finnes.

Normativiteten rundt alkohol er reell i Norge. Man samles om en øl eller noen glass sprit. Man fester med alkohol; det å ikke full på en fest hører nærmest sjeldenhetene til. Også i andre land og samfunn er alkohol ikke bare kultur i seg selv, men også en kulturell og nasjonal markør. Hvem kunne tenke seg britene uten sin sedvanlige pubkultur, mexicanene uten tequilaen, eller japanerne uten sin sake? Kommer man hjem til noen i Ukraina får man servert saltet brød og en liten shot med vodka som gest.

Folk gikk i forsvarsposisjon
Norheim viser at hun kan trykke på de vonde knappene. Kommentarens skarpe tone plasserte et skille, mellom henne og de innpåslitne “alkisene”. Både på Facebook og bloggen fikk hun flusst med kommentarer, noen saklige, og andre mindre saklige. Fellestrekket, slik jeg kunne tolke det, var at mange følte seg provoserte og nærmest så seg nødt til forsvare sin drikking.

Jeg debatterte på Facebook med Norheim. I redaksjonen snakket vi også om kommentaren, og hvordan den kunne inspirere til refleksjon over folks egne drikkevaner og om drikkepresset som oppleves, både subtilt og mer åpent.

Grunnlaget og løsningene
Samtidig tenkte jeg også at et såpass sterkt innlegg om dette temaet burde også gå inn på årsaks- og virkningsforholdet. Om hvorfor vi i Norge drikker som vi gjør. 

Ifølge en undersøkelse fra NOVA (2003)  hadde foreldre lite til nesten ingen kunnskap om hva barna deres gjorde på fritiden. Undersøkelsen viste også at 45 prosent av ungdommene hadde vært fulle mer enn ti ganger siste år. Alkoholdebutalderen var helt ned i 13-14-årsalderen enkelte landsdeler.

I Norge har vi kaldt vær og mørke to tredjedeler av kalenderåret. En SSB-undersøkelse kunne også vise at en av fire nordmenn opplevde ensomhet. En trenger ikke være rakettforsker for å kunne se at dette fører til veldig mye drikking, særlig som trøst.

Sosial angst-medisin
Fylla i Norge går ut på å bli kvitt sosial angst, mens i andre kulturer, som f. eks den latinske, er drikking et langt mer sosialt fenomen. Ofte er det veldig vanlig at man som guttunge får servert et vinglass når det er familiemiddag. Å drikke seg lystig fremfor dritings, å nyte fremfor å proppe i seg, og beholde fatning og kontroll er idealet. Jeg har også britiske venner som ble tatt med på puben av sin far når de knapt fylte ti, elleve eller tolv.

For meg virker det rett og slett som om man har et sterkt pro eller mot-forhold til alkohol i dette landet. Ja, rett og slett at det ikke finnes noen gylden middelvei. Enten så er drikking verdens verste landeplage eller så er man fullstendig underlagt Kong Alkohols enevelde hver helg. 

Så hva tenker dere lesere? Er sydlandsk drikkekultur noe som bør vurderes? Skriv gjerne på kommentarfeltet.

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER