- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
– Tegnene er mange på at ytringsklimaet i norsk offentlighet blir stadig hardere, samtidig som myndighetene tar utfordringene med nedsettende karakteristikker mot utsatte grupper på største alvor, sier jurist og journalist Olav Østrem som er aktuell med boken Hatefulle ytringer – lov og rett i krenkingens tid.
Uttalelsen hans er aktuell i kjølvannet av en ny, stor undersøkelse fra Fritt Ord og Institutt for samfunnsforskning, som også preger denne papirutgaven.
Svarene viser blant annet at flere nordmenn mener at det bør være rom for ytringer i offentligheten som ulike grupper kan oppfatte som krenkende, også ytringer rettet mot minoritetsgrupper som LHBT-personer og muslimer.
Spesielt kan man se som foruroligende at en av fire svarer at det bør være greit å ytre rasistiske meninger i offentligheten uten voldsoppfordring.
Kan vi være så bastante, og hevde at vi er gått fra å være et samfunn hvor folk gikk med antirasistiske jakkemerker til et hvor det er godtatt med rasistiske ytringer? Svaret er mer komplekst enn hva man skulle tro.
Nettdebatten viser vei
Slike uttalelser er vanlige på norske kommentarfelt, og viser at det finnes ulike oppfatninger om ytringsfrihet kontra ytringsansvar.
Flere aviser har i perioder måttet stenge nettdebattene sine grunnet kommentarer som også går lenger enn kritikk og hån. Ute i fotballverdenen har blant annet klubber og enkeltspillere gitt seg selv sosiale medier-pause grunnet rasistisk hets og sjikane på privatmeldinger på plattformer som Instagram. Hetsen er ikke bare på kommentarer, men kommer også via private meldinger.
Så en kan si at det særlig på nett har skjedd en feil utvikling. Samtidig har kommentarfeltene levd sin egen tilværelse lenge, og det er langt vanskeligere å kartlegge rasisme, og andre former for sjåvinismer på nett, selv om store sosiale medier har tatt grep.
En annet funn viste at 22 prosent av respondentene svarte at de er helt enig i at politisk korrekthet er et stort problem i Norge, mens nesten halvparten er delvis enig i påstanden.
Så er dette et stort problem? Kanskje ikke i Norge, som enda er preget av større grad av samfunnstillit. Hvis vi igjen ser utover landegrensene er dette også en tankegang som preger i visse miljøer på ytterfløyene, hvor de store teknologiselskapene sees på som bidragsytere i en “stor konspirasjon” mot vanlige folk og ytringsfriheten.
Karikaturtegninger er også noe som skaper sterk kontrovers, og rundt 40 prosent av de spurte svarte at de enten ikke måtte publiseres eller være restriktive. Sammenliknet med hvordan ytringsfrihetargumentet trumfet for ca. ti år tilbake, kan dette sees som et tenkningsskifte. Ofte vil minoritetsreligioner tillegges et spesielt vern, spesielt i tider hvor karikaturer sees som splittende og kontroversielle.
Hardere samfunnsklima – men fatning
Først og fremst er resultatene av undersøkelse vitnesbyrd om hvordan ulike samfunnstrender påvirker. Når flere ser det som rett å komme med krenkelser, vil tilsvarende flere bli inspirert til å komme med sterke tilsvar.
At man går i retning et hardere samfunnsklima, både på og utenfor nettet, er nesten blitt noe flesteparten kan si seg enig. Men har vi fått mer aksept for rasisme? For protestene mot anti-islamorganisasjonen SIAN er et eksempel på det motsatte. No-platformingsdebatten og kanselleringskulturen har heller ikke kommet så langt i Norge som i andre steder, selv om visse aktører har gått inn for dette som virkemiddel.
Utfordringen her er todelt: sikre samfunnsklimaet og bevare en hard tilkjempet sivil rettighet som ytringsfriheten. En slik avradikalisering skjer blant annet på myndighetsnivå, ved bekjempelse av rasistisk hets, ved bevarelsen av en juridisk minstestandard som paragraf 185.
Samtidig skjer dette også på mindre formell nivå, når SIAN blir invitert av politikere med muslimsk bakgrunn i Drammen for å begrunne sitt hat. Og når Frps Jon Helgheim både får takkemeldinger fra muslimske ledere for Ramadan-ønsker, og ris for utspill om “innvandrersmitten” under pandemien. Og når en leder for Demokratene uttrykker bekymring i Utrop for “befolkningsutskiftning” og kritiserer en av våre artikler, og får svar på tiltale fra en annen samfunnsdebattant.
For selv om visse statistikker kan ringe noen alarmklokker, så det viktig å beholde fatningen. Tillitssamfunnet Norge er robust nok til å tåle et hardere ordskifte enn andre steder. Et hardere ordskifte er en følge av mer globaliserte og komplekse samfunn, som Norge er for tiden.
