Foto: Global Policy Forum
- Fatwaen din gjelder ikke her - 09.12.2013
Deniz Kandiyoti: Den nye boken din, Your Fatwa Does Not Apply Here: Untold Stories from the Fight Against Muslim Fundamentalism gir en stemme til ofrene for fundamentalistisk vold i majoritetsmuslimske land. Hva førte deg til dette prosjektet?
Karima Bennoune: Boken er inspirert av min fars opplevelser i Algerie på 1990-tallet da han som progressiv intellektuell med muslimsk bakgrunn hevet stemmen mot økende muslimsk fundamentalisme i sitt eget land og ble møtt med alvorlige trusler. Han og algeriske demokrater generelt opplevde manglende internasjonal solidaritet, også fra venstresiden, i denne forferdelige tiden. Så jeg dro ut for å møte folk som driver med lignende arbeid i dag, for å forsøke å forstå deres analyse av de utfordringer de står overfor i dag, for å rette søkelyset mot dem og for å bidra til at de får mer støtte enn sine algeriske motstykker på 90-tallet.
Jeg intervjuet nesten 300 mennesker fra nesten 30 land, fra Afghanistan til Mali. Blant dem var lærere i det nordlige Mali som risikerte alt for å holde sine blandede jente- og gutteskoler åpne under jihadistenes dominans, kvinnelige advokater i Afghanistan som våget å føre saker om vold mot kvinner på tross av trusler fra Taliban og amerikanernes forsøk på «forsoning» med Taliban, feminister i Egypt og Tunisia som deltok i revolusjoner mot autokrater og siden kjempet for å hindre at revolusjonen ble kuppet av islamister, samt journalister i Tsjetsjenia som trosset både russiske bombeangrep og overgrep fra utenlandske militante og fortsatte å heve stemmen. Ved å tegne et bilde av disse livene i kamp og videreformidle disse overbeviste stemmene håper jeg å utfordre stereotype forestillinger – om folk som vi i dag enkelt og greit kaller «muslimer».
DK: Din argumentasjon innebærer et tydelig endret fokus for analysen fra et «sivilisasjonenes sammenstøt» til et «sammenstøt innen sivilisasjonene», eller som du kaller det: «Sammenstøt mellom høyrekrefter, ikke sivilisasjoner». Hvordan utspiller denne dynamikken seg?
KB: Min tenkning omkring disse emnene er inspirert av arbeidet til antropologen Jeanne Favret-Saada. Hun har skrevet den beste boken om den danske karikaturstriden med tittelen Comment produire une crise mondiale avec douze petit dessins (Hvordan skape en verdensomspennende krise med tolv små tegninger). I boka skriver hun kritisk om både det danske ytre høyres politikk og det muslimske ytre høyre. Hun klarer å se problemet fra ulike sider samtidig – den som handler om diskriminering av folk med muslimsk bakgrunn, og den som handler om muslimsk fundamentalisme. Slik griper hun helheten bedre. Det er det jeg også prøver å få til. Som reaksjon på striden utløst av den provoserende pseudo-filmen «The Innocence of Muslims», skrev Favret-Saada: «På den ene siden har vi feige nettverk av såkalte forsvarere av Vesten som fabrikkerer en provokasjon […] og bruker ytringsfriheten på terroristisk vis, og på den andre siden har vi muslimske fundamentalistiske kommandogrupper […] som ivrig tar imot provokasjonen […] [B]egge trenger den andre siden for å skape den ønskede effekten […] Sammen forårsaker disse militante gruppene betydelig skade.»
DK: Som sekulær feminist med algerisk bakgrunn formidler du en følelse av å være forrådt av den liberale venstresiden i Vesten, som i sin iver etter å fordømme imperialismen, militærintervensjoner og overgrep utløst av den såkalte krigen mot terror har omfavnet enkelte islamistiske tendenser uten at de forstår deres politikk eller tidligere handlinger. Hvordan kom vi dit?
KB: Det er mange eksempler på et slik ståsted – om det så er en ukritisk holdning på deler av venstresiden og i menneskerettighetsbevegelsen i Storbritannia overfor Moazzam Begg og Cage Prisoners (organisasjon som jobber for å øke oppmerksomheten om situasjonen for fangene i Guantanamo Bay, overs. anm.), som har blitt sterkt kritisert av fremtredende sør-asiatiske feminister og andre, eller gratis advokathjelp til Anwar Awlaki og familien hans gitt av den amerikanske borgrerrettighetsgruppen Center for Constitutional Rights (CCR). CCR møtte motstand fra algeriske terroroverlevende og meg selv da jeg satt i CCRs styre fordi gruppen unnlot helt å gå inn i Awlakis fortid og hans medansvar for å ha kommet med drapstrusler (man kalte ham bare en «muslimsk lærd»). Hvordan kom vi dit vi er i dag? Det finnes mange svar. Det første har å gjøre med identitetspolitikkens voksende hegemoni og antakelsen om at dette alltid utgjør et «progressivt» standpunkt. Men identitetspolitikk dekker over det faktum at folk fra Det globale sør er like mangfoldige som resten av menneskeheten og fordeler seg langs hele det politiske spekteret som alle andre. Støtte til det muslimske ytre høyre fordi de er muslimer, er og blir støtte til det ytre høyre. Under intervjuene til denne boken ble jeg igjen minnet på at man må være kompromissløs når man konfronterer det ytre høyre, uansett hvor man måtte bo, uansett om man er muslim, kristen, jødisk eller ateist.
Noe annet som er ironisk, er det svært koloniale verdensbildet som enkelte «post-koloniale» akademikere holder seg med – der man ser for seg en stort sett homogen gruppe kolonisatorer og en tilsvarende homogen gruppe koloniserte – og den eneste maktdynamikken av betydning er den som utspiller seg mellom disse to gruppene. Dette er en overforenkling av dagens verden, der dynamikkene er mer sammensatte og der det finnes flere akser som makt og dominans utøves langs og flere underordningsmekanismer som ligner kolonitidens dominans. For eksempel snakket menneskerettighetsforkjempere jeg samtalte med i Niger om de muslimske fundamentalistenes forsøk på å «av-afrikanisere» deres islamske praksiser ved å påtvinge dem plagg som jilbab, som ikke brukes i Vest-Afrika. Dette er et kvasi-kolonialt overtramp. Hvis vi har forpliktet oss overfor menneskerettighetene og likeverdet, må vi ta alle disse prosessene alvorlig. Jeg nekter å bli tvunget til å velge mellom motstand mot kolonialismen og burkaen, som i virkeligheten handler om det samme – underordning.
DK: Kan du forklare hvorfor du er mot å ta for god fisk skillet som Vesten har prøvd så iherdig å opprette mellom såkalte «moderate islamister» (av typen Ennahda og Det muslimske brorskapet) og jihadist-variantene av islam? Hvor og hvordan trekker man opp skillet?
KB: Jeg anerkjenner skillet mellom islamistiske grupperinger, men jeg har mine tvil når det gjelder hvordan disse skillene oppfattes i Vesten, og særlig den måten bevegelser som Ennahda og Det muslimske brorskapet ofte har blitt hvitvasket i prosessen. Til syvende og sist er alle sammen høyrebevegelser som fremholder teokratiske agendaer av ulik koloritt, som de promoterer på diverse vis.
Det som fascinerer meg, er hvordan man holder fast ved forestillingen om «moderate islamister» i Vesten, all den tid dette er en sterkt omdiskutert forestilling i mange majoritetsmuslimske land i dag. For eksempel: Etter drapet nylig på Mohamed Brahmi i Tunisia ble frasen «moderat parti» brukt av mange vestlige medier for å beskrive det tunisiske regjeringspartiet Ennahda selv om mange folk lokalt la skylden på Ennahda for drapet, enten direkte, eller indirekte ved at de hadde forårsaket det klimaet som førte til drapet. En førende Ennahda-representant holdt en oppildnende tale der han hevdet at alle som støtter fjerningen av Mohamed Morsi i Egypt var et akseptabelt mål – og Brahmi støttet nettopp det som skjedde i Egypt før han ble felt av 14 kuler. Og likevel fikk vi denne omfavnelsen av begrepet «moderat islamisme» i vestlige avisartikler samme dag.
Jeg prøver å forstå denne holdningen, som jeg tror springer fra flere ulike kilder. I offisielle kretser i Vesten synes agendaen å dikteres av et ønske om å bruke islamistene politisk til å holde ro i den «muslimske verden» (et begrep jeg ikke bruker), mens man unngår det som offisielt ses som den eneste alvorlige ulempen, nemlig terrorisme mot «oss». Hvordan «islamistene» velger å behandle «sitt eget folk», er ikke deres problem. Likevel, i venstre- og liberale miljøer som ser på seg selv som kritiske overfor offisielle miljøer, finner du også noen ganger en tilsvarende omfavnelse av dette begrepet, som jeg tror kan spores tilbake til det tidligere spørsmålet om et forsvar av islamisme i en slags tynn kulturpolitikks navn. I mellomtiden ser vi en avvisning av denne forestillingen om «moderat islamisme» over hele Nord-Afrika, ikke bare i venstre- og liberale kretser, men også blant vanlige folk. Det begynner å gå opp for folk der at i det øyeblikk prosjektet ditt er å bruke religionen for å komme til makten eller å styre, har du krysset en grense som fører deg bort fra det vi vanligvis tenker på som «demokrati» i substansiell forstand.
Det andre jeg mener er foruroligende, er at det de «moderate islamistene» faktisk har gjort, blir fullstendig borte når Vesten tar denne forestillingen inn i varmen. Det er nesten ingen i Vesten som snakker om det faktum at det finnes Ennahda-politikere som åpent truer folk som er uenige med dem. Du har kvinnelige Ennahda-representanter som tar til orde for kjønnssegregering på offentlig transport. Og vi ser at Ennahda tolererer et klima der salafist-predikanter rykker inn og tar til orde for kjønnlemlestelse av kvinner i et samfunn der dette aldri har vært praktisert. Videre holder de såkalt «moderate» døren åpen for jihadister, og det er akkurat det som har skjedd i Tunisia med Ennahda og de terrorgruppene som nå opererer i deler av landet, eller i Egypt med Morsis utnevning av Adel el-Khayat, en av grunnleggerne av Al-Gamaa Al-Islamiya, til guvernør i Luxor (der hans egen terrorgruppe var ansvarlig for det verste angrepet i byens historie).
Så hva betyr egentlig «moderat»? På bakken ser folk at Det muslimske brorskapet og Ennahda har prøvd å bruke religionen som et verktøy for å styre og undertrykke. Noen dager før jeg reiste fra Tunisia, dro jeg for å høre Mbarka Brahmi, enken etter Mohamed Brahmi, snakke i en markering utenfor nasjonalforsamlingen, der hun oppfordret Ennahda-regjeringen om å gå av. Hun er en hengiven muslimsk kvinne, og hun sa noe svært vakkert: «Vi sier også 'Allahu Akbar'. Vi sier også 'Mohammad Rasool Allah'. Men vi sier det ikke for å ta makten.» Hun var nøye med å skille mellom vanlige muslimer og «religionens salgsagenter».
DK: En annen interessant påstand du kommer med om hvor raskt man er villig til å avfeie og marginalisere stemmer som din, er at det å omfavne «muslimsk annerledeshet» har blitt et nyttig redskap for Vesten for å frita seg selv fra ansvar for egne handlinger. Faktisk mener du Vestens linje er delvis skyld i fremveksten til politisk islam. Kan du forklare?
KB: Mange progressive anti-fundamentalister med muslimsk bakgrunn mener i dag at USA i mange tilfeller støtter muslimsk fundamentalisme. Faktisk er det ikke noe spørsmål om USA enkelte ganger har vært fødselshjelper for muslimske fundamentalistgrupper for å tjene sine egne geopolitiske interesser. I løpet av 1980-tallet, i den kalde krigens klima, pøste USA penger og militærhjelp inn i diktaturet til Zia Ul-Haq i Pakistan, og inn i mujahedin-grupper i Afghanistan, uansett hvor ekstreme de måtte være. Dette som en strategi for å stagge kommunismen. Desillusjonerte menn fra mange land sluttet seg til USA-sponset jihad i Afghanistan for senere å reise hjem med trening og erfaring i bagasjen. Dette hadde en direkte innvirkning i land som Algerie, der de verste jihad-drapsmennene ble kalt «afghanere» på grunn av sin kamperfaring fra den hellige krigen langt borte.
USA var ikke alene om denne feilen. Storbritannia støttet Det muslimske brorskapet i Egypt under kolonitiden som et alternativ som var lettere å svelge enn de sekulære nasjonalistene. Som jeg ble fortalt av både israelere og palestinere jeg møtte, foretrekker selv Israel Hamas fremfor den sekulære Palestinske selvstyremyndigheten og PLO. Fundamentalistene er nyttige. De passer til stereotypien av muslimer, og man kan stole på at de holder «sitt eget folk» på matten. Vanligvis påfører de sine landsmenn store lidelser i prosessen.
Enn så lenge må alle som våger å tenke kritisk om disse sakene og føre ordet fra et muslimsk eller arabisk sekulært ståsted, som våger å kritisere muslimske fundamentalister og deres forhold til Vesten, disiplineres. Fundamentalistene selv engasjerer seg ofte i en svært bokstavelig og fysisk disiplin basert på trusler og faktisk voldsbruk. Enkelte venstreintellektuelle i Vesten utøver vold gjennom ord ved å dele ut stempler av typen «imperialistisk feminisme» for å angripe kritiske stemmer. Men å bruke ordet imperialisme som et simpelt skjellsord er ganske enkelt en avsløring av at man mangler forståelse for hvor alvorlig imperialisme i seg selv er, og mørklegger fullstendig det faktum at de av oss som prøver å utfordre forsvaret av muslimsk fundamentalisme i Vesten, inkludert i akademia, i virkeligheten hyller stemmene til progressive og feministiske aktivister på grasrota – det være seg Irhal-kampanjen i Tunisia, eller Djazairouna (Den algeriske foreningen for ofre for islamsk terrorisme), som selv befinner seg ved frontlinjen.
Personlig synes jeg denne angrepsstrategien er nokså bemerkelsesverdig, da jeg selv kommer fra en bondefamilie som i to generasjoner var sterkt involvert i den anti-koloniale bevegelsen. Min bestefar, en av dem boken min er dedikert til, ble drept av det franske militæret. Faren min ble fengslet og torturert av franske myndigheter under den algeriske frigjøringskrigen. Jeg vokste opp med en tung følelse av ansvar for den arven – som innebar å kjempe for friheten og menneskerettighetene til vanlige folk i regionen mot alle som måtte prøve å trampe på dem. Det er grunnen til at det i boken står i minneordet til min bestefar Lakhdar Bennoune at «han døde i kampen mot kolonistyret så hans etterkommere kunne være fri». Bestefar var bondeleder og organiserte digre protester mot fransk overherredømme og ble derfor fengslet flere ganger. Fundamentalistene mener på den annen side at de som døde i kampen for et fritt Algerie ikke er ekte martyrer fordi de ikke døde i kampen for en islamsk stat.
DK: Når du drøfter veien framover for majoritetsmuslimske samfunn, hevder du at det å forsvare kvinners rettigheter er noe som det overhodet ikke kan kompromisses på. Hvordan vurderer du påstanden om at muslimske kvinner må bygge opp sin egen feministiske diskurs ved å bruke de tolkningsverktøy som er tilgjengelige for dem i islamsk rettstenkning? Hvor står du i denne debatten?
KB: Det spørsmålet kvinnerettighetsforkjempere står overfor, er hvilken strategi eller hvilke strategier de bør bruke for å få størst mulig gjennomslag i dag, i møte med fundamentalistiske bevegelser og alle andre utfordringer de står overfor – patriarkatet, rasisme, kvinnefiendtlighet, autokrati og løpsk nyliberalisme. Jeg ble overbevist da jeg intervjuet den algeriske sosiologen Marieme Helie-Lucas av hennes argument om at akkurat nå er vanskelighetene så store, den samlede trusselen fra fundamentalistiske bevegelser så kraftig, og vi er så underlegne politisk at feminister som engasjerer seg i feministiske nytolkninger av islam og de som argumenterer sekulært og ut ifra et menneskerettighetsperspektiv, bør være allierte mot fundamentalismen. For meg som hengiven sekularist var det en stor ære å få delta på arrangementet til Sisters in Islam i Kuala Lumpur i mai i år, som handlet om feministisk tolkning av Koranen. Jeg har tro på at arbeidet vårt kan være gjensidig utfyllende, og jeg er overbevist av den tunisiske jusprofessoren og feministen Sana Ben Achour, som i sin artikkel “Feminismes Laïcs en Pays d’Islam” (Sekulær feminisme i majoritetsmuslimske land) hevder at vi må passe oss for å skape en rigid todeling mellom de to tendensene, som hver er mangfoldige, og faktisk ofte har flytende grenser i praksis. Hun nevner arbeidet til Colletif 95 Maghreb Egalité som eksempel. Den nigerianske feministen Ayesha Imam fortalte meg for eksempel at hun og kollegene i Baobab for Women's Rights brukte verktøyene fra ethvert system som, slik hun formulerte det, kan «gjenvinne rettigheter». De tror det er mulig å komme fram til konklusjoner som ligner hverandre både ved å arbeide via muslimske diskurser og via internasjonale menneskerettigheter. «Mitt anliggende», understreker hun, «er ikke hvor du kommer fra, men hvor du ender opp.»
Likevel mener jeg det finnes mulige farer ved å anvende det som kalles islamsk feminisme slik situasjonen er i dag, og det er farer som må imøtegås. For det første mener jeg denne diskusjonen må være meget kontekstspesifikk. Selv om jeg er en hengiven universalist, mener jeg at man må tenke strategisk på tvers av kontekster om hvordan man tar opp saker. I noen regioner, underregioner og land kan det gi mening å argumentere ut fra religionen, særlig når man står overfor bestemte typer utfordringer. Men andre steder, slik som i det nordvestlige Afrika der man allerede har en sekulær republikansk politisk tradisjon, der kvinner allerede er (eller jeg burde nå kanskje si var) formelt likestilt i landenes grunnlover, kan det å innlate seg på religiøse argumenter når man diskuterer sosial og politisk endring være et skritt tilbake i teokratisk retning og vekk fra medborgerskap og universelle menneskerettigheter. Dette gjelder for debatter om kvinners deltakelse i politikken, om utvikling og om helse. Ett eksempel er da jeg spurte den senegalesiske sosiologen Fatou Sow, som koordinerer nettverk av kvinner som lever under muslimsk styre, om hva som er mest anvendelig av en religiøs og en sekulær diskurs om kvinners rettigheter. Hun insisterte på at den beste tilnærmingen er avhengig av kontekst og påpekte at «som senegaleser nekter jeg å nytolke Koranen for å endre på familielovgivningen. Jeg kommer ikke til å ta del i noen religiøs debatt. Jeg ønsker ikke å sette meg selv utenfor.» Hun hevder at strategien for å bekjempe fundamentalismer må være politisk og bevege debatten vekk fra «det religiøse landskapet de ønsker å fange oss i. I dag føres alle spørsmål tilbake til Koranen.»
Et av de mest bekymringsfulle trekkene er Vestens omfavnelse av islamsk feminisme som det eneste legitime paradigmet. Det synes å foreligge en desperat trang i Vesten i dag til at folk fra bestemte regioner i verden bare skal være «muslimer» – ikke borgere eller mennesker. Det er dette den iranske kvinneaktivisten Mahnaz Afkhami kritiserer som «islamsk eksepsjonalisme». Sana Ben Achour spurte nylig «er det enkelte menneskerettigheter vi tunisiere ikke fortjener?» som et svar på denne typen forestillinger, som er virksomme i den tunisiske debatten om det nye grunnlovsutkastet.
Kvinnerettighetsaktivister og andre progressive motstandere av fundamentalisme må handle raskt, og uansett hvilke strategiske valg de gjør, må de finne måter å samarbeide på nå. Hvis de gjør det, kan de oppnå stor politisk fremgang nettopp nå. Dette igjen minner meg om ordene til Mbarka Brahmi foran Nasjonalforsamlingen: «Folket kommer til å felle mørkemennene, morderne og terroristene… Men vi skal feie dem vekk på sivilisert vis, ikke på deres vis… gjennom sosiale bevegelser i hvert hjørne av Tunisia. Og vi skal seire, rettferdigheten skal seire, Tunisia skal seire, en sekulær republikk skal seire over det mørke Tunisia som de ønsker seg….»
Samtalen ble opprinnelig publisert på opendemocracy.net/5050. Oversetter for Utrop: Are Vogt Moum.
Boken Your Fatwa Does Not Apply Here: Untold Stories from the Fight Against Muslim Fundamentalism kom ut 26. august på W.W. Norton and Company.
See også: www.karimabennoune.com
