Foto: Arbeiderpartiet
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Stoltenberg har ledet Norge så å si prikkfritt, som en øy av velstand, og gjennom nasjonens tristeste timer den 22. juli 2011, da terroren rammet Oslo og Utøya. Nasjonens innbyggere har det som plommen i egget. En trenger ikke å fly mer enn et par timer nedover for å finne se hvordan en av vår tids verste økonomiske kriser rammer den vestlige verden. Likevel har 54 prosent av landets stemmeberettigede valgt å si nei til fire nye rødgrønne, og ja til fire med en ny og hittil ukjent borgerlig koalisjon.
En kan tenke og spørre seg hvorfor det endte som det endte. Spesielt med tanke på at fremtidsutsiktene for A/S Norge er like lyse som St. Hansnatten. Hvorfor har man valgt annerledes denne gangen?
Jeg tror årsaken ligger mye i historiebøkene. Siden Ap hadde 20 år med hvetebrødsstyre i etterkrigstiden har det enten alternert mellom sosialdemokratisk eller borgerlig. Og åtte år har vist seg å være den magiske grensen, hvor alt utover blir til regjeringsslitasje og pendelsvingning. Fargekartet har svingt før, uten at Norge har blitt mer skadelidende av den grunn.
Får innflytelse selv utenfor regjering
Stoltenbergs tale i går var sterk og resolutt, og således ingen “tapertale” – valgnederlag til tross. Ap går nå over til å bli det største opposisjonspartiet på tinget, og vil fortsatt styre mye bak kulissene, selv uten regjeringsmakt.
SV går derimot noen tøffe runder, måneder og år i vente. 4,1 er inten mindre enn katastrofe for et parti som for noen år tilbake utfordret om hegemoniet på den norske venstresiden. Veivalget blir spennende, spesielt siden avstanden fra Audun, Kristin og Inga Marte ned til en sterkt radikalisert grasrot er blitt lengre og lengre, jo lengre partiet har sittet i regjering.
Høyre, Frp, Krf og Venstre. Ofte har det vært spekulert på fargesammensetningen til den nye borgerlige regjeringen. Etter Sivs inngang og Carl Ivars avgang fra lederstolen i Frp har også partiet blitt mer spiselig som regjeringsalternativ.
Jeg gir de blågrønngule fire år, med mye diskusjoner, mye å skrive om, mange tabber fra uerfarne samarbeidspartnere og flere grå hår på hodet til Erna. Et Frp som mest sannsynligvis vil måtte lære seg en ny lek: kamelsvelging. Hvorvidt de lærer seg spillereglene, kan være avgjørende for hvor lenge de borgerlige vil sitte.
Et styrket sentrum, spesielt gjennom Krf og Venstre er kanskje valgets største positive overraskelse. Siden katastrofevalget for fire år siden har Venstre tatt et internt og eksternt make-over. Man har klart å reprofilere seg som et liberalt, grønt og nyskapende parti, som appellerer til de som lei av ytterpunktene i norsk politikk. Krf viser også en positiv kursendring etter flere dårlige valg.
Ideologisk segmentering
Et annet særtrekk ved årets valg var den sterke ideologiske segmenteringen. Valget i år har vist at Norge faktisk står mer splittet i ideologiske og politiske skillelinjer enn det man skulle tro, to år etter rosetoget. Aldri før har det vært trukket opp flere skrekkscenarioer om hvorvidt det kommer til å gå til helvete eller ei om den ene eller andre parten overtar. Thon-saken, utspillet til rapperen Kevin Ndungu om Frp-eren André Kolve og fokuset rundt taktisk stemmegivning. For å ikke å nevne enkeltes ekstase eller depresjon i sine Facebook- og Twitter-statuser.
Stoltenbergs lovnader om mer åpenhet og mer demokrati er blitt innfridd. Likevel viste åtteårsregelen seg som norsk parlamentarismes ubrutte og ubeskrevne handlingsregel. Og derfor vendte velgerne ham ryggen.
Spørsmålet er om den vil brytes i 2017.
