Foto: Daniel Lobo
Det norske arbeidsmarkedet befinner seg i en paradoksal situasjon. På den ene siden har vi et av verdens mest regulerte arbeidsmarkeder og et finmasket sosialt sikkerhetsnett for dem som faller utenfor. På den annen side har vi fri flyt av arbeidskraft innad i EØS.
Det sier seg nesten selv at en omfattende velferdsstat ikke lar seg kombinere problemfritt med det gigantiske frie arbeidsmarkedet EØS utgjør. Før eller siden vil de to verdenene brake sammen. Ifølge en Fafo-rapport lansert forrige uke er det det som nå er i ferd med å skje. Polakker og andre arbeidsinnvandrere ender i langt høyere grad i ledighetskøen enn den øvrige befolkningen. Mange ender til slutt opp hos NAV. (Her er det på sin plass å nevne at EØS-borgere bruker langt mindre av andre velferdsytelser, som sosialhjelp og trygd, enn den øvrige befolkningen – enn så lenge.)
Har ikke rett til norskkurs
Men det er ofte vanskelig for å få ledige polakker tilbake i jobb. Noe av grunnen er at mange har jobbet i segregerte «nisjearbeidsmarkeder» der de fleste behersker polsk (eller et annet europeisk språk). Det samme gjelder andre arbeidsinnvandrere. Dermed kan de ha jobbet nokså lenge i Norge uten å lære seg norsk. Og retten til norskopplæring som mange innvandrere nyter godt av, gjelder ikke arbeidsinnvandrere fra EØS.
Polakker og andre arbeidsinnvandrere ender i langt høyere grad i ledighetskøen enn den øvrige befolkningen.
Heller ikke NAV har anledning til å tilby «ren» norskopplæring som arbeidsmarkedstiltak. Et rundskriv åpner imidlertid for at arbeidsrettet norsk kan inngå som et deltilbud innenfor arbeidsmarkedsopplæringen (AMO). Dette er for mange arbeidssøkere likevel langt fra nok til å komme seg inn igjen på arbeidsmarkedet. Det går fram av nevnte Fafo-rapport.
Uutnyttet kompetanse
Samtidig vet vi at mange arbeidsinnvandrere har høy yrkesfaglig og/eller akademisk kompetanse. Denne får de ikke utnyttet så lenge de har for dårlige norskkunnskaper. Dermed blir de gående ledige, mens Norge verken får glede av deres kunnskaper og arbeidskraft – eller deres skattepenger, som vi etter Brochmannutvalget, SSB- og Frischrapporter og Finansavisens «innvandringsregnskap» har blitt så opptatt av.
Selvsagt kan vi ikke tilby norskkurs til alle som kommer. Da ville det være nok for en arbeidsledig europeer å sette seg på et fly fra Polen, Litauen, Spania eller Italia og sjekke inn på norskkurs bekostet av den norske stat dagen etter. Men de som har opparbeidet seg rettigheter i det norske systemet (slik de aller fleste EØS-borgere som mottar kurs fra NAV i dag faktisk har), bør kunne bruke denne retten til å lære seg norsk.
Tiltakene må tilpasses
Siden vi for alvor begynte å merke innvandringen fra Polen og andre østeuropeiske land for noen år siden, har Utrop advart mot å behandle arbeidsinnvandrerne som annenrangs borgere. Erfaringen noen år senere viser at all den tid vi har en velferdsstat må den tilpasse sine tiltak til de faktiske behov der ute. Et nytt behov som har oppstått, er behovet for norskkurs for EØS-borgere. Det må politikerne ta inn over seg, for som Fafo-rapporten viser: Både EØS-borgerne og NAV-ansatte har for lengst forstått det.
Men til syvende og sist er det politikerne som sitter med nøkkelen. Den bør de nå bruke.
