- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
En kjapp runde med googling viser at dronedebatten nærmest er fraværende på den hjemlige politiske dagsordnene. For det meste handler droner om USAs krigføring, og ikke om Norges tekniske bidrag.
Nylig var jeg på et foredrag om denne krigføringen i regi av Norges Fredslag. Hovedvekten lå på Norges rolle, og ødeleggelsene, menneskelige som materielle, som dronekrigføringen fører med seg. Siden 2004 har dronene krevd mer en 3400 menneskeliv og bringer med seg mange humanitære, etiske og juridiske problemstillinger.
Bjørnetjeneste
Abrar Ul-Haq, fra det venstreliberale partiet Pakistan Tehreek-e-Insaf (PTI), fortalte om en virkelighet som sjeldent når frem i norske TV-skjermer og avisspalter. En skulle tro dronene skulle utradere jihadistene i de svært uoversiktlige stammeområdene på grensen mellom Afghanistan og Pakistan. Et område regnet som et av verdens farligste steder, hvor føderal pakistansk lov ikke gjelder, men heller lojaliteten til klanene og stammene. Men nei, dronekrigføringens “collateral damage” har også rammet uskyldige bondefamilier, brylluper og begravelser. Fenomenet er blitt såpass hverdagslig og normalisert i det pakistanske samfunnet at til og med lokale popsangere synger om at “øynene dine føles som droner når de peker på meg”.
Ul-Haq mente at et overveldende flertall pakistanere er imot terror og ekstremisme. Samtidig påpekte han hvordan dronekrigen faktisk har vært med å skape mer ekstremisme, mer terrorisme i Pakistan, og økt sympati for anti-vestlige aktører. Hvis så er tilfelle så er dronekrigen en eneste stor bjørnetjeneste.
Vår krigføring?
Norge deltar ikke aktivt, men passivt. Kanskje faktisk mer innblandet enn det vi liker å tro. Fredslaget påpekte under seminaret at den norske våpenindustrien, blant annet gjennom Kongsberg, Sensonor og Chemring Nobel, gjør stor forretning på å selge våpendeler, særlig til den fryktede AGM-114 Hellfire-raketten.
For meg er det ganske underlig at det ikke finnes noen sterkere debatt på den hjemlige politiske arenaen. UD-representanter skulle være med på seminaret for å redegjøre sitt syn, men valgte likevel å ikke være med i siste liten. Våpenindustrien og det offisielle Norge gir seg selv munnkurv; noe som gjør at det må tilreisende pakistanske politikere og sivile organisasjonene som må fronte denne problemstillingen. I seg selv betenkelig og trist.
Her trengs det ikke kun avklaringer eller oppklaringer, men rett og slett en en helpolitisk stordrøfting. Norge er en stor sivil aktør i Pakistan. Skal man da også profittere på krigføring, er det smertefulle og selvkritiske spørsmålet, som de overnevnte aktørene må foreta seg.
