Foto: Ole Husby
Verdens ulikheter i økonomi, befolkningsvekst, politiske og religiøse grunner til flukt tilsier at migrasjon vil være et betydelig fenomen også i framtida. Resultatet er sammensatte samfunn. I tillegg til historiske indre skillelinjer, som samfunnsklasse, kjønn, landsdel/kulturregion og etnisitet, kommer nå også bakgrunn fra ulike opphavsland.
Slik jeg ser det, trenger mennesker en tilhørighet til størrelser utenom seg sjøl. En verden der vi alle var isolerte atomer, der en bare passet på seg og sitt, ville trolig vært en verden med kollektiv galskap og strid. Men kloden er for stor, tror jeg, til at vi kan ha en reell kontakt med og identifikasjon med hele verden. Det finnes nok noen suverene kosmopolitter som mestrer en slik tilværelse. Et ”verdenssamfunn” kan en se som et mål, som kanskje en gang vil realiseres. Men slik det er nå mangler forbindelser som omfatter hele verden, et delt sett av normer og av kategorier for å tolke verden og globale politiske organer, sjøl med FN in mente.
Det nye norske
Om verdenssamfunnet ikke er rundt hjørnet, hvilke alternativer finnes da som kan gi mennesker en tilhørighet? Nasjonalstatene har trass alt, for manges vedkommende og i lange perioder, gitt et politisk ”rom” å handle innafor. Nasjonalstatene er ikke døde, tvert imot har det aldri vært så mange stater og sjølstyrte områder i verden som må. Jeg tror at nasjonalstater både vil eksistere så langt vi i dag ser, og også har gode sider, som arenaer for demokratisk kamp. Hvis en er enig i dette, blir spørsmålet ikke å avskaffe nasjonene, men å spørre: Hva slags nasjon kan vi se for oss i dagens og morgendagens situasjon? Hva kan en mene med det norske i et sammensatt samfunn ved inngangen til det 21. hundreåret?
Om verdenssamfunnet ikke er rundt hjørnet, hvilke alternativer finnes da som kan gi mennesker en tilhørighet?
I en slik diskusjon kan det være greitt som utgangspunkt å se på hvordan en har sett på dette i landet tidligere. Svært mange av de kulturelementene som en gjerne tenker på som norske, deler en med andre land. Men jeg er uenig meg dem som sier at dette betyr at det ikke har vært og er noe som er norsk. For det første er det bestanddeler som er mer hyppig til stede her enn i andre land, det er så å si her ”fortetninger” av noen kulturelementer. For det andre kan kulturelementer kombineres på en særegen måte, som det historiske forholdet mellom nasjonalstaten Norge og den lutherske kristne statsreligionen. For det tredje kan elementer som er hentet inn, bli endret noe i tilpasningen til et nytt samfunn. Og for det fjerde kan det være trekk som faktisk er spesielle, som ordningen med odelsrett i bondesamfunnet, som har gitt jordeiende bønder en sterk stilling overfor pengekapital.
Så historisk er det altså grunner til å mene at det har funnes en norsk kultur. Norge som et kulturelt fellesskap har funnes; en kan snakke om en norsk nasjon bygd på felles historie,språk, samliv innafor statsgrenser som etter hvert ble lagt fast. Nå kan en bedømme denne kulturen på ulikt vis. Sjøl mener jeg at det er viktige trekk i denne kulturen som har vært verdifulle og som det er ønskelig fortsatt skal finnes.
Ikke assimilering
Men spørsmålet er hvorvidt og eventuelt på hvilken måte denne historiske norske kulturen kan ha en betydning for mennesker som kommer fra andre land. En kan like eller mislike assimilering. Flere forhold gjør at et krav om at nykommere skal assimileres, det vil si gå helt opp i flertallskulturen, ikke er en farbar vei. For det første ligger det ofte et dobbelt budskap her: ”Bli norsk!” men samtidig: ”Du kan aldri blir så norsk som oss!” De som har kommet til landet, blir på denne måten en slags annen rangs nordmann, en ufullstendig og ikke likeverdig deltaker i det nasjonale fellesskapet. For det andre er det å be mennesker om å kvitte seg med eller fortrenge sin egen bakgrunnskultur, uttrykk for mangel på respekt: En sier at ikke noe av den kulturelle bagasjen du kom med, har noen verdi. For det tredje er sjansen stor for at mennesker som føler dette presset, ikke gir etter og absolutt ikke åpner seg for nye impulser, men hardner og kapsler seg inne. Og endelig: Det vil sannsynligvis komme flere, slik det globale bildet ser ut. Og assimilering er da ikke en prosess som er gjennomført en gang for alle, som en dag er over. Så i stedet kan en si at utfordringen er å lære å leve med forskjeller.
Det finnes et alternativ til assimilering, et alternativ der en mener at flertallskulturen skal dominere. På tysk snakker en om en Leitkultur, en ledende kultur. Men er det sannsynlig at nykommere godtar dette? Er ikke sjansen større for at folk reagerer med å vende seg vekk fra det samfunnet som stort sett er kritisk til den kulturen en sjøl bærer? Min konklusjon blir at det ikke er mulig og heller ikke riktig å fundere nasjonen Norge inn i det 21. hundreåret bare på den historiske flertallskulturen. Når en sier dette, reagerer imidlertid en del med å si at dette betyr at det en har kjent som norsk kultur skal kastes på skraphaugen. Jeg tror dette er en misforståelse, i alle fall når det gjelder hensiktene hos oss som hevder at den historiske kulturen ikke kan være det eneste grunnlaget for staten. Men la det være sagt, at flertallskulturen sjølsagt skal ha sin plass, uansett hva slags forestillinger eller modeller vi vil ha av en nasjon framover.
Hvis jeg nå har rett, at en nasjonalstat trengs, og at det historiske, norske kulturelle fellesskapet aleine ikke kan danne fundamentet for en nasjon, der godt over en tredel av barna i Oslo-skolen har bakgrunn fra andre land, hva slags nasjon kan en da se for seg?
Nasjon som samhold på tvers?
Foruten nasjonen som et historisk-kulturelt fellesskap, har det i moderne europeisk historie vært fremmet to andre forestillinger om hva en nasjon er. For det første: Nasjonen som et politisk fellesskap. For det andre: Den multikulturelle nasjonen. Plassen her tillater ingen omfattende gjennomgang av disse. Jeg viser her til boka Sammensatte samfunn. Innvandring. Inkludering (2008). Her får det være tilstrekkelig å si at ingen av disse oppfatningene løser problemet med hvordan rydde et rom for alle og samtidig skape tilhørighet til et større nasjonalt fellesskap. På en ny og annerledes måte står vi overfor noe av den samme oppgaven som nordmenn gjorde på 1800-tallet, nemlig å bygge en nasjon. Den gangen var oppgaven blant annet å forene to ulike oppfatninger. Den ene var at nasjonen Norge bare bestod av de som hadde forfedrene sine i landet; langt på vei ble da bøndene de sanne nasjonale. Det andre synet var at også de som stammet fra dem som var kommet seinere, langt på vei var dette forløperne for byborgerskapet, også tilhørte nasjonen. Det finnes i dag ingen ferdig oppskrift på hvordan dette skal gjøres og hva som bør være innholdet i en slik nasjon. Men la meg nevne noen av de elementene som jeg tror bør være med.
For det første bør vi se en nasjon mer som en prosess enn som en størrelse som har ett statisk, ferdig vesen. Ellers ville nordmenn i dag ha dyrket Tor og Odin. På samme vis som hanseater, skotter og nederlendere, og seinere dansker og nord-tyskere kom og ytte sitt bidrag til det som ble det norske, er det grunn til å tro at nasjonen framover vil bli til igjen, i samspill mellom dem som er her og dem som kommer til landet.
For det andre, i og med at noe ligger fast og noe endres, kan en se en nasjon som en blanding av enhet/samhold og forskjell/mangfold. Sjøl om en tenker at det vil være store forskjellert, er det nødvendig å ha noen forståelser felles, noen delte kategorier og verdier, om samfunnet skal fungere.
Et tredje element kan være å se deltakelse i samfunn som ulike former for medlemskap – motsatt utenforskap. Det politiske medlemskapet omfatter statsborgerskapet, og med det forpliktelsen til politisk deltaking. Det sosiale medlemskapet sikrer lik adgang til arbeid og sosiale rettigheter. Det kulturelle medlemskapet kan bety beskyttelse mot for eksempel rasisme, og også at den kulturen en er en bærer av, i prinsippet skal kunne bli en del også av felleskulturen.
Det finnes gyldige argumenter mot å innrømme kollektiver en spesiell plass, for eksempel ved finansiell støtte til alle trossamfunn eller etnisk baserte organisasjoner. For å nevne ett slik argument: Hvem skal ses som en legitim talsperson? De eldste? Religiøse ledere? Personlig som er valgt på demokratisk vis? På den andre sida er det klart at spørsmålet om kulturelle kollektiver ikke forsvinner sjøl om minoritetene ikke inkluderes her. Flertallets organisasjoner og institusjoner får finansiering og utøver stor og sjølsagt makt bare i kraft å være flertall. Så et rettferdighetsargument kan tale for anerkjennelse av kollektiver. Det er jo dette som ligge til grunn for at samene har en særlig status som urfolk og for anerkjennelsen i 1999 av romani, rom, skogfinner, kvener og jøder som historiske nasjonale mindretall i Norge. Kanskje bør rettigheter også gjelde andre?
Politisk deltaking kan ikke hvile på at alle grupper er enige. Tvert imot vil det sikkert være uenighet om hva som må være absolutte verdier som offentligheten må være bundet av, og hva som kan avgjøres i privatsfæren. Som ett eksempel: Etter mitt syn skal tvangsekteskap ikke være tillatt, mens former for arrangerte ekteskap bør være tillatt. Individet har forrang i en eventuell konflikt. Men det viktige er imidlertid at alle som deltar, er enige om hvordan en skal håndtere uenighet, det vil si på enes om de demokratiske spillereglene. Det bør være slik at en kan se folk som motstandere, som en kan være strekt uenige med, men som en likevel anerkjenner som legitime deltakere, som har rett tik på være med. Derimot kan ikke en nasjon romme fiender, som ikke anerkjenner hverandre gjensidig, og som en bare vil tilintetgjøre. Da sprenges fellesskapet.
Nasjonsbygging i dag
I den vitenskapelige diskusjonen om nasjoner og nasjonalstater har det funnes to ytterpunkter. Det ene ser en nasjon som en essens, et vesen, som har funnes i et folk fra tidligste tid, utviklet under de forhold som fantes da folket ble dannet overlevert gjennom hundreåra, kanskje tusener av år. Litt mer avslipt snakkes om ”proto-nasjoner eller ”ethnier”, som en forløper for de moderne nasjonene. Motsatt denne ”essensialismen” står en såkalt ”konstruktivisme”, der en ser nasjonen nærmest som et kunstprodukt fra Europa på midten av 1800-tallet, skapt av diktere, kunstnere og politikere, for å ah et fellesskap i det nye industrisamfunnet til erstatning for de gamle lokale fellesskapene i bygdesamfunnet som nå var på vei ut.
Sjøl mener jeg at en god teori kombinerer biter fra begge syn. For et prosjekt for nasjonsbyggingen i et sammensatt samfunn i det 21. hundreåret gjelder noe av det samme, og noe er ulikt. Det som er forskjellig og bør være forskjellig fra 1800-tallet er at dette i dag ikke kan og ikke bør være et eliteprosjekt. Politiske ledere må være med, bevares. Og forskere også. Men her må mange flere røster med, fra de mange unge av første generasjon som nå prøver å skape en plass for seg i nasjonen, til mennesker fra flertallet som ser med bekymring, ja angst og sinne på det negative de mener er i ferd med å skje med et samfunn de har sett som sitt eget. I et slikt prosjekt kan ikke noen være definert ut på forhånd som ikke meningsberettigete. Vi må anerkjenne alle retten til å delta, også de vi ser som våre motstandere. Dette vil kalle fram ytterligere uenighet, debatt, krangel, ja strid. Men det er ikke så farlig. Norge ble historisk til som moderne nasjon gjennom kampene, som kunne være bitre, mellom de ulike ”Norgene”, de ulike kulturelle og politiske bevegelsene. Men så lenge en deltar i kampen, i spillet, er en forbundet med hverandre – som under en tautrekking. Så lenge en holder i tauet, er en med. Denne typen konflikt er i det lange løp et sunnhetstegn, et tegn på at mange ser seg som berettigete deltakere, berettiget til å bli hørt og få sin andel. Det en skal være engstelig for, er om noen sier at ”jeg kan aldri bli norsk, jeg blir definert utenfor, de ser meg – og jeg ser meg – som ”utlending”, som en i utenforskap». Det en skal være var for, er om noen sier: ”Siden dette samfunnet ikke er for meg, er jeg mot det”.
Så kan en spørre: Hva er sannsynligheten for at noen velger slike veier det være seg kriminelle eller politisk voldelige? Er sannsynligheten størst for å bryte med samfunnet, om en møtes med tillit, respekt og anerkjennelse av eget bidrag til helheten? Ellerer den størst når folk møtes med krav, påbud og hardt press?
Knut Kjeldstadli er professor i historie ved Universitetet i Oslo og har blant annet skrevet boka Sammensatte samfunn: innvandring og inkludering (2008) og vært redaktør for Norsk innvandringshistorie, bind I-III (2003). En lengre versjon av denne artikkelen sto på trykk i magasinet Samora i 2010. Trykket i Utrop med forfatterens tillatelse.
