Foto: Fanney Antonsdottir
- Går inn for hurtigdomstol - 25.11.2024
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
Skriblerier, krangler, debatter, kommentarer, hashtagger, samt unnskyldninger og videre beskyldninger på sosiale medier og spalteplasser. 2013 har sannelig vært et år hvor man har både måttet holde tunga rett i munnen, og holdt tritt med kilometre med tekster og meninger fra alle ulike kanter. Fra den mest opplyste, til den mørkeste nett-trollhule.
Jeg antar at dette var på en måte ventet. 2013 var (og ble) et valgår, på godt og vondt. Sosialfreden og den fellespolitiske “honeymoon” på tvers av partipolitiske skillelinjer ga vei til harde debatter. Stoltenberg, mannen som håndterte Norgeshistoriens verste krise i fredstid, 22. juli, med glans, klarte ikke å få sine nye fire år. Som en slagen Winston Churchill a-lá 1945, overvant han det store slaget, men tapte valgbataljen.
“Nye” år
Nå venter det fire år med blåblått. For første gang i sin 40-årige historie blir Fremskrittspartiet med i en regjering. Fra billig populistisk retorikk er forvandlingen til ansvarlighet nesten slående. Finansminister Siv Jensen snakker med en banksjefs stemme og forsvarer handlingsregelen, er tonen fra TV2-kommentatorene Kristiansen & Strand. Men når det gjelder asyl- innvandring- og integrering får Frp til fulle gjennomslag. Statssekretær Himanshu Gulati, selv med indisk familiebakgrunn, taler varmt om for enda mer innstramninger. Mens i bakgrunnen lurer støttepartiene Venstre og KrF, betydelig styrket etter høstens valgdyst.
Valgåret, og ikke minst den nye digitale valgkampen virket for meg en høyst seriøs affære. Aldri før har mange tatt et valg så på alvor. Aldri før har mange ment så mye, og synspunktene vært så divergerende. Går vi imot et samfunn med sterkere politisering, og polarisering? Stadig større sosiale forskjeller og økende utenforskap i Norge kan tyde så. I så fall er det sterkt betenkelig.
Blågul kommentarvind gav hashtagging
Året ble også til tider sterkt preget av en blågul kommentariatvind, som startet allerede i januar med Sophia Jupiters kritikk av Kardemomme By som “høyreekstremt”. Og senere har det ballet seg på. Størst inntrykk gjorde likevel Aftonbladets Ehsan Farakan, og hans påstand om at Norge hadde blitt et “gjennområttent samfunn”. Få har tatt svensk-kurderen til forsvar. Likevel førte den unødig tilspissede tonen hans på kommentarplass til en introspeksjon blant oss. En introspeksjon som ble fulgt opp av Twitter-somalieren Warsan Ismail gjennom hashtagget #norskrasisme. En påminnelse om at det finnes mange skjulte holdninger, og handlinger som er nødt til å tåle dagens lys.
Troll i langskjegg og bak tastaturene
Syria har fått oppmerksomhet i stor grad fra norske medier. Og det av beklagelige grunner. For det viste seg at ungdommer født og oppvokste i Norge, “våre egne”, har reist til borgerkrigen i landet for å verve seg for ulike ekstremistgrupper i krigstjeneste. Hva er det i vårt samfunn som har ført disse i så gal retning? Hvorfor radikaliseres de? Og hvorfor i Norge? Spørsmålene er mange, og er simplethen nødt til å besvares på et eller annet vis når regjeringen til våren kommer ut med handlingsplanen mot ekstremisme.
Blant mange har vi fått høre at det ikke bare er fysiske agitatorer som fisker blant lettpåvirkelig ungdom. Også nettet har skylden. Noe som fører meg til neste paragraf.
Cowboytastaturer, kvinnehets og mangel på folkeskikk
Gjennom store deler av 2013 har Utrop kartlagt hatretorikk på nettet. Funnene er nokså nedslående. Takhøyden for å trakassere folk på bakgrunn av hudfarge, legning, etnisitet og religion er blitt lavere. Kjønn spiller dessverre også inn. For til tross for at 2013 var stemmerettsjubiléets år har aldri kvinner blitt så mye hetset i det offentlige rom som nå.
Vanlige folk opptrer som tastaturcowboyer med selvpålagt monopol på sannheten på nettet. Slikt får vi nett-trolleri, intoleranse og videreføring av giftig tankegods av. Hva som er verst er ikke ytterligående meninger, enten de står på Profetens Ummahs facebookside eller fyret.nu, men ekkokammeret, bekreftelsen. og mangel på kritisk blikk og motargumentasjon.
I et samfunn som Norge som blir stadig mer mangfoldig så vil man bli uenige. Hvis 2014 skal bli et bedre år, et år i vennskapets og akseptens tegn, så er de ytterliggående, trollene bak tastaurene og hatpredikantene nødt til å bli konfrontert. Ved bruk av fakta, folkeskikk og kunnskap. Inntil videre lar jeg dette være mitt nyttårsforsett og ønske.
