Flyktninggrupper som uighurer og flere andre utsettes for kontroll og press fra hjemlandets myndigheter. Norge må være mer resolutte og garantere slike gruppers trygghet, mener kommentarforfatteren.
Foto: norturk.com
Norske myndigheter kan ha steilet i innsatsen mot sterk press og utenlandske staters innblanding innen enkelte flyktningmiljøer i Norge.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Sommeren 2020 utga Kunnskapsdepartementet rapporten Press og kontroll, som så nærmere på hvordan ulike innvandrergrupper opplever press og kontroll fra regimer i sine opprinnelsesland.

Rapporten tok for seg uighurer fra Kina, kurdere fra Tyrkia, tsjetsjenere fra Russland og regimekritikere fra Etiopia og Eritrea.

En eritreisk mann NRK snakket med ville ikke uttale seg i full offentlighet. Han snakket om hvordan eritreiske kirkesamfunn utførte intern sosial kontroll og opptrådte regjeringsvennlig.

I rapporten kunne både etritreere og andre grupper vise til overvåking av kommunikasjon til hjemlandet, utestenging fra sosiale arenaer, innkreving av pengar til regimet, og frykt for at familien i hjemlandet kan bli straffet om man kritiserer regimet i Norge.

Ingen ny problemstilling

Fenomenet, omtalt som flyktningspionasje, er ikke nytt, spesielt blant eritreere. I 2016 skrev Utrop om en person i Norge med tilknytning til regimet, som bestilte konsert på Eventhallen i Oslo. Eritreere i Norge som er kritiske til regimet, kalte arrangementet et propaganda-stunt for dem som sympatiserer med regjeringen.

Situasjonen ser ikke ut til å ha endret seg. Spesielt uighurer og eritreere føler seg ikke trygge til å kunne ytre seg fritt, i frykt for sosial kontroll, enten via en app fra Beijing, eller gjennom religiøse og kulturelle organisasjoner som opererer i Norge.

Grupper som eksil-iranere, og opposisjonelle med tyrkisk bakgrunn, som ikke er omtalt i rapporten, har også opplevd liknende, både her hjemme og andre steder.

Viste til kommunikasjonrådgiver

For et år siden, etter at rapporten kom ut, gikk kunnskapsminister Guri Melby sterkt ut i Vårt Land, og mente funnene var “veldig alvorlige”.

Et år etter, når NRK skulle ha en kommentar, ville hun ikke uttale seg, og henviste i stedet til en kommunikansjonsrådgiver, med svaret:

– Kunnskapsdepartementet samarbeider tett med Justisdepartementet, Utenriksdepartementet og Barne- og familiedepartementet for å følge opp rapporten, og sikre at flyktninger som bor i Norge ikke opplever press og kontroll.
Vi vurderer ulike konkrete tiltak, som også omfatter kunnskapsutvikling om utfordringsbildet og forebyggende tiltak. Men vi kan ikke gå nærmere inn på dette på nåværende tidspunkt.

En rett til friere liv

For dem dette angår ligger det en frykt for at innsatsen fra norske myndigheters side har steilet, at dette er en nedvurdert område.

Samtidig må man huske at dette også er et vanskelig tema, som omhandler forholdet til utenlandske stater, og som krever kløkt og diplomati.

Flyktninger kommer ofte med en utrygghetsbagasje, og det er veldig uheldig at man heller ikke i tryggheten i Norge kan mene det man vil i frykt for miljøer og meningsmotstandere. Vi får en form for ekstrem sosial kontroll som er svært vanskelig å få has på, grunnet frykt for represalier, enten i form av sosial utestengelse i Norge, eller at gjenværende slekt i hjemlandet utsettes for langt verre. For norsk politi og PST vil ikke kunne fange opp slike innblandingsformer og knebling uten at flyktningene selv tar førstekontakten.

Norske myndigheter kan og bør ta et tak i for å sikre visse flyktningmiljøer og individer sikrere og friere liv. Først og fremst fra et moralsk standpunkt. Norge, og den norske stat, har tatt imot disse mennesker, og må følge som garantister for deres trygghet.

 

 

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER