Foto: ud.no
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Rana banner til de grader i kirken. For det er ingen hvem som helst han kritiserer, men en nobelprisvinner og et internasjonalt ikon for ikke-voldelig motstand, nemlig Aung San Suu Kiy (til høyre på bildet).
Konflikten Rana viser til er en av de mest underrapporterte i vestlige medier, nemlig rohingyenes tilværelse i Burma (eller Myanmar). Rohingya-folket, et av landets flere mange minoritetsgrupper, regnes å være såpass mange som halvannen til tre millioner av Burmas 61 millioner innbyggere.
Ifølge FN er rohingyaene en av verdens mest forfulgte minoritetsgrupper. Lokale myndigheter har blant annet lovbestemt at de ikke får lov til å ha mer enn to barn per familie. Rohingyaer får ikke bli statsansatte, tjenestegjøre i hæren, eller i det hele tatt bli burmesiske statsborgere. Rohingyaer har i årevis flyktet til ghettoer og flyktningleirer i nabolandet Bangladesh, og til områder langs grensen til Thailand. Flere enn 100.000 er i leire for internt fordrevne, og har utvandringsforbud av myndighetene i Burma. Volden som de utsettes for i provinsen Arakan, hvor størstedelen holder til, ble verdenskjent etter Rakhine-opptøyene for to år siden.
Suu Kyis taushet
I sin kronikk setter Rana spørsmålstegn om San Suu Kiy fortjener fredsprisen ettersom hun har vært så taus om det som skjer med denne minoritetsgruppen i hennes eget hjemland.
– Hun velger taushet eller omtaler rohingya-folket som en likeverdig part i konflikten for å opprettholde populariteten blant sine buddhistiske kjernevelgere. Politisk kynisme er aldri vakkert, især ikke når eksponenten er en fredsprisvinner hvis ansikt og stemme i vår underbevissthet er dypt forbundet med fred og moralsk integritet, skriver han på Aftenpostens nettutgave.
To parter
Noe av det som ikke nevnes i den ellers innsiktsfulle kommentaren er at situasjonen i Arakan er faktisk et væpnet konflikt, med væpnede ekstremister på begge sider, og sivilbefolkning (rohingyaer og ikke-rohingyaer) som ofre.
For det er ikke bare ekstreme buddhistgrupper, og rakhinske nasjonalister som er innblandet. En titt i vedlagte dokument fra Wikileaks kan fortelle at ytterliggående islamister blant rohingya-folket har vært i kontakt med nettverket Al-Qaeda, blant annet i treningsleire. Også islamister fra Bangladesh har vært linket til støtte av organisasjoner som Rohingya Solidarity Organization (RSO), Arakan Movement, Arakan People’s Freedom Party and Arakan Rohingya National Organization (ARNO). Faktisk har man hatt en fundamentalist-inspirert “insurgency” siden sent på 70-tallet.
Suu Kiy er heller så taus som mange skal tro det til. I et intervju med Al Jazeera påpeker hun det fundamentale faktum at Arakan er Burmas fattigste og mest lovløse stat. Fredsprisvinneren påpeker at ansvaret ligger først og fremst på de styrende myndighetene å gjenopprette orden og tillit, slik at konflikten kan løses fredelig.
Suu Kiy er kanskje ingen helgen. Men det kritiske søkelyset hun har fått når det gjelder det som skjer i Arakan er kanskje helelr ikke 100 prosent fortjent.
