Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
“Direktoratet fremstår som en kompetent virksomhet på sitt felt og anerkjennes som en sentral fagmyndighet og kunnskapssenter av både kommuner og statlige myndigheter,” heter det i rapporten. Men hvorvidt innvandrerbefolkningen mener IMDi oppfyller forventningene, får vi ikke vite noe om. Dette er en stor svakhet ved rapporten. Men vi kan ikke anklage verken direktoratet eller konsulentselskapet Agenda Kaupang som står for evalueringen for denne svakheten. For det er politikere som har bestemt hva som skal være IMDis ansvarsområde, og det er ikke spesielt bredt. IMDi har ansvaret for bosetting av flyktninger, integrering av nyankomne, kompetansesenter for kommuner, fagmyndighet på tolkefeltet og til slutt innvandrernes deltakelse i arbeids- og samfunnsliv.
Integrering handler om å tilpasse seg og delta i norsk arbeids- og samfunnsliv, samtidig som innvandrere får reelle muligheter til å beholde sin egenart, kultur og språk så lenge det er i tråd med menneskerettighetene. Men integreringsdefinisjonen som ligger til grunn for IMDis arbeid, er ensidig, og dermed er innholdet i definisjonen egentlig assimilering.
Mangler definisjon
Agenda Kaupang har ikke en gang våget seg inn på å finne ut hva slags integreringsdefinisjon IMDi arbeider etter. En pakistansk landsdekkende organisasjon som organiserer pakistanere får f eks ikke støtte fra IMDi. Dette er et alvorlig demokratiproblem som trenger en bredere gjennomgang. Konsulentfirmaet har derimot identifisert en stor svakhet som Utrop også har påpekt flere ganger, nemlig at bosettingsarbeidet krever så mye av IMDis ressurser at det går utover det langsiktige arbeidet med integreringspolitikken. Dette reflekteres også i kommunikasjonsarbeidet overfor innvandrerbefolkningen: IMDi har ingen kommunikasjonsstrategi.
Vi skulle gjerne sett at første dialogkonferanse handlet om de store integreringsspørsmålene og hvilke kreative, nye katalysatorer som kan effektivisere integreringen.
Denne rapporten kommer samtidig som det blir kjent at Kontaktutvalget mellom Innvandrerbefolkningen og Myndighetene (KIM) legges ned. Men KIM kommer ikke til å bli savnet. Utvalget kunne ha spilt en langt viktigere rolle, kunne vært en pådriver for at innvandrernes stemmer skal bli hørt hos regjeringen og i Stortinget, men det har derimot vært preget av interne konflikter over lang tid, i tillegg til at utvalget ikke var effektiv og rask nok til å sette dagsorden. Spørsmålet er dialogkonferanse som skal erstatte KIM er en god nok løsning. Én konferanse er for lite, skal innvandrere bli hørt, må det holdes minst fire konferanser i året.
Kvinner er nøkkelen
Vi skulle gjerne sett at første dialogkonferanse handlet om de store integreringsspørsmålene og hvilke kreative, nye katalysatorer som kan effektivisere integreringen. Det andre store feltet er innvandrerkvinners levekår og livskvalitet. Enkelte grupper innvandrerkvinner er underrepresentert på arbeidsstatistikken, færre enn menn snakker norsk, de er overvektige, har dårligere helse enn resten av befolkningen, utsettes oftere enn norske kvinner for overgrep osv. Samtidig er kvinnene i sentrum i innvandrerfamiliene. De legger i stor grad premissene for valg familien tar. Men med lite kunnskap om det norske samfunnet blir en noen av valgene lite fordelaktige. Og mødrenes holdninger, verdier og syn på det norske samfunnet blir reprodusert og overført til barna.
