Foto: Flickr.com
- Sjakk som inngangsport til samfunnet - 18.11.2024
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
Fluktstrømmen fra Afghanistan er er faktum etter at jihadistbevegelsen Taliban gjenerobret hovedstaden Kabul, og dermed også hele landet, sist helg.
Estimater fra amerikansk og andre vestlige lands militære regnet med at hovedstaden “ville mest sannsynligvis” være i Taliban-hender i september eller oktober. Nå er man nødt til å evakuere egne lands borgere og afghanere som har jobbet for de vestlige lands styrker. I Talibans øyne har de hjulpet en “okkupasjonsmakt”, og selv om seierherrene har lovet amnesti, er det mange som frykter for sitt liv- og dermed også prøver å komme seg ut av landet.
Flere trekker paralleller mellom Kabul og Saigons fall i 1975, som markerte avslutningen på en blodig og langvarig krig i Vietnam. Nederlaget er militært og politisk, og av spesiell propgandaverdi. Samtidig var det mange som varslet på forhånd om vestlig unnfallenhet etter Trump-administrasjonens tilbaketrekning i februar 2020.
For Taliban ble aldri borte, men styrket sin politiske og økonomiske stilling etter sitt nederlag i 2001, med nypolerte ledere som har holdt til i eksil i Qatar. Bevegelsen har i løpet av de siste 20 årene og fått kontrollere visse områder i Afghanistan, hvor de har fått danne egne parallellsamfunn som alternativ til Kabul-regjeringen. Nå vil en 2.0-versjon av disse være grunnlaget for det nye emiratet man erklærte på søndag.
Kvinner og minoriteter
Krigstrøttheten, som i Vietnam, gjorde sitt til at USA og Vesten overlot ansvaret til en sterkt svekket, og nå avgått regjering. Landets eks-president flyktet til Qatar knapt timer etter å ha holdt sin siste TV-tale, Også andre ledende eks-statsråder og maktpersoner gjorde etterhvert det samme, etterhvert som man forsto at man knapt hadde mer enn Kabul igjen som maktsenter. Hvor Taliban var på vei inn.
Kabul-regjeringen har i lang tid vært anklaget for nepotisme og korrupsjon, og at dette i stor grad eroderte den folkelige støtten. Regjeringssoldater har desertert, og flere av provinsbyene nærmest gitt Taliban uten kamp.
Flere tusener amerikanere, nordmenn og andre NATO-lands borgere har mistet livet i disse 20 årene for at underrepresenterte grupper som kvinner og etniske minoriteter i et svært konservativt og patriarkalsk samfunn skulle få et bedre liv. For at terrorgrupper som Al-Qaeda, IS og andre ikke skulle få en ny base. Talibans seier vil ikke bare sende kvinnene tilbake til hjemmene, men også bli en sikkerhetspolitisk utfordring for Vesten. Landet kan igjen bli base for islamistisk terror på lik linje med landene i Midt-Østen under IS-okkupasjon.
Situasjonen for kvinner og for etniske minoriteter som hazaraene, som er sjia-muslimer, kommer til å bli svært usikker. Hazaraene led sterkt under Taliban-styre i 1996-2001, og kan igjen havne i en situasjon som andrerangsborgere. Fluktstrømmen i den kommende tiden vil sterkt domineres av denne gruppen.
Feilvurdering på feilvurdering
Vesten og Kabul-regjeringens stadige feilvurderinger har gitt Taliban det som ser ut som en langvarig seier. USAs bidrag gikk mer i retningen å “holde linjen” fremfor å skape et nytt og mer rettferdig og demokratisk samfunn, som også kunne gagne alle, spesielt kvinnene og etniske minoriteter.
Nederlaget i Afghanistan er et grovere eksempel på unnfallenhet, og det enkelte eksperter kaller for “en mangel på strategisk tålmodighet”. Tålmodigheten som førte til blant annet seieren i “den kalde krigen” og kommunistblokkens kollaps. I stedet har den USA-ledede innsatsen i Afghanistan på to tiår kollapset på få uker.
Afghanistan kunne aldri bombes til å bli et demokrati. Kulturen for kvinnerettigheter og aksept for minoriteter måtte bygges internt, og her feilet man kanskje mest. Så støttet Vesten også en regjering som hadde så lite støtte hos vanlige afghanere at den hadde nesten ikke noe fysisk maktgrunnlag etter at USA og NATO startet tilbaketrekningen.
For Taliban er spørsmålet hvor neste stopp havner. Vestens krigstrøtthet overgikk afghanernes. Landet har vært i kontinuerlig konflikt siden sovjetisk invasjon julen 1979, og mest sannsynlig er utfallet kontinuerlig fraksjonskrig. Hazaraene vil neppe godta å få samme behandling som under Taliban-styret for 20-25 år siden. Afghanistan har havnet i en så langvarig konfliktsyklus at det kommer til å ta mer enn 20 år med vestlig okkupasjon for å skape fred, sikkerhet og pluralisme.
Feilslått intervensjonspolitikk får konsekvenser, både på bakken, men også i USA, og har ført til at republikanerne retter pekefingrene på Biden-administrasjonen, som har administrert dette militære nederlaget.
Likevel handler dette fremst om afghanerne. Folket, og især kvinnene og minoritetene, betaler nok en gang prisen for storpolitiske feiltrinn, og intervensjonspolitikk. For de som ikke kan flykte, er alternativet livet i et av verdens mest undertrykkende samfunn. Samtidig har andre ikke annet alternativ enn nettopp å flykte, for å redde livet.
