Foto: Scanstock
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
I dag ble samarbeidsavtalen mellom staten og kommunenes arbeidsgiver-, interesse- og medlemsorganisasjon (KS) fornyet.
Formålet med avtalen er at staten, representert ved Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og kommunesektoren, representert ved KS, i fellesskap skal løse de nasjonale oppgavene Norge har forpliktet seg til når det gjelder mottak av asylsøkere og bosetting av flyktninger.
Det kan man lese på regjeringens nettsider. Intensjonene er gode. Formålet blir å spre flest mulig av flyktningene som har fått opphold, et tiltak som faktisk er helt nødvendig.
Situasjonen er nemlig ganske fastlåst. Flere tusentalls av de som har fått opphold i Norge, nærmere sagt 4500 venter i asylmottak, mens 236 kommuner nekter å bosette flere. Årsaken er ofte boligmangel og trang kommuneøkonomi. Ikke alle kan bli med på den store bosetningsdugnaden som myndighetene og integreringsetatene maner til.
Ambisjon kontra situasjon
Nasjonalt utvalg for bosetting har satt som mål at kommunene skal tilby 10.000 bosettingsplasser i 2014. I seg selv ganske ambisiøst, men mulig å nå, ifølge myndighetene.
Virkeligheten er at opptil 27 kommuner i landet i løpet av 2013 har nektet å bosette flyktninger, hvor flesteparten óg velger å ta i mot færre enn antallet Integrerings – og Mangfoldsdirektoratet (IMDI) ba om. At småkommuner som Finnøy sliter med å finne bosetningstakten kan man nesten (dessverre) forvente. Verre er det når større tettsteder og byer ikke klarer oppgaven.
Store og flotte vendninger. Men kan man virkelig stole på at denne målstyringen ikke bare blir tomt snakk, men faktisk blir fulgt opp, gjennomført, og ikke blir et statlig uriaspost overlatt til seg selv? For BLD, IMDi og andre vil det handle om å kunne gi handlekraft, gjerne i form av solid arbeid, kartlegging og investering. En ting er poltisk- og medborgerstyrt skepsis til bosetning. En annen er at noen kommuner rett og slett ikke har rette økonomiske rammer til å kunne ta imot et økende antall til seg.
Flyktningbosetning er ikke bare hokus pokus. Investeringen skjer ikke bare i boliger, men også i skoleplasser, sosialarbeidere, kulturell utveksling og annet.
Fokuset ligger ofte på målbare rammer. Innimellom glemmer man at dette handler om menneskeskjebner, og at det faktisk er ekstra belastende for den det gjelder. År etter flukt brukes til venting. Og så noen ekstra år med venting på et virkelig hjem. Skal den overnevnte dugnaden som regjeringen sikter til lykkes å må man ha alt dette i mente. Og mere til.
