Foto: Fanney Antonsdottir
Det er særlig to argumenter som brukes mot omskjæring av gutter: 1. Guttenes kroppslige integritet krenkes, særlig fordi de er så små når inngrepet skjer at de ikke selv har mulighet til å si sin mening. 2. Det medfører medisinsk risiko å omskjære små guttebarn, og det finnes konkrete eksempler på at det har gått galt.
I tillegg har enkelte tilhengere av forbud/aldersgrense latt det skinne gjennom at tradisjoner som er religiøst eller kulturelt begrunnet, ikke bør tillegges noen vekt – de kan aldri regnes som gode begrunnelser for rettigheter eller privilegier fordi de er private og begrenser seg til en gruppe eller et individ.
Ikke bare religion
La oss ta dette siste punktet om “tradisjon som rettferdiggjøring” først. Jeg tror de fleste, religiøse som ikke-religiøse, vil være enige i følgende: Handlinger bør bedømmes ut fra sine konsekvenser. Det holder ikke å vise til tro og tradisjon. Grunnen er enkel: Hvor sterk man er i sin religiøse tro, eller hvor lenge man har hatt en tradisjon, sier ingenting om handlinger man utfører i deres navn, er moralsk gode eller ikke. Det sier heller ingen ting om konkrete konsekvenser av handlingene, og lite om deres mer filosofiske implikasjoner. En handling må alltid vurderes kritisk, religion eller tradisjon er i seg selv ikke egnet som (moralsk) rettferdiggjøring i et moderne samfunn.
Dersom Klinge eller andre mener at omskjæring er galt, må de argumentere for det. Men ikke kom trekkende med et forbud.
Det er mulig å hevde at omskjæring av gutter for mange muslimer og jøder nettopp er forankret i tro og/eller tradisjon. Selv om enkelte også hevder det er gode rasjonelle grunner for omskjæring av gutter. (Blant folk av europeisk herkomst i USA, kristne og andre, er skikken svært utbredt.) Så hvorfor er det likevel, selv om man skulle akseptere argumentet om at omskjæring av gutter først og fremst er kulturelt begrunnet og ikke medisinsk ønskelig eller nødvendig, en dårlig idé å forby omskjæring av gutter? Grunnen er at religiøse forestillinger og kulturelle tradisjoner man ikke liker, ikke bør bekjempes med loven i hånd i et liberalt, demokratisk flerkulturelt samfunn. Religiøse og kulturelle tradisjoner man mener er forkastelige eller bygger på gale oppfatninger om virkeligheten, må behandles som andre stridsspørsmål i det liberale demokratiet: Gjennom åpen debatt og kritisk refleksjon.
Gal sammenligning
Det vil selvsagt ikke alltid forholde seg slik. I tilfeller der en praksis er klart skadelig, fysisk eller psykisk, er det mulig å tenke seg et forbud eller en aldersgrense. Enkelte debattanter har for eksempel sammenlignet mannlig og «kvinnelig omskjæring», sistnenvte rettere betegnet som kjønnslemlestelse. Det er en fordel at de medisinske konsekvensene av omskjæring av gutter vurderes konkret og nøye nettopp fordi medisinske og/eller kroppslige konsekvenser så ofte anføres som argument mot praksisen. Jo mer kunnskap, desto bedre. Men en sammenligning med kjønnslemlestelse er helt ute av proporsjoner. En sammenligning med hijab ville være mer på sin plass. Dette er en tradisjon som også oppfattes som «unorsk» og begrunnet med gammeldags teologi, men som så vidt jeg kan se ut fra foreliggende forskning gjør liten skade fra eller til.
Hva så med menneskerettslige argumenter? Ja, det går teoretisk sett an å anføre at gutters kroppslige integritet blir krenket i det de omskjæres. Både som samfunnsborgere, og som velgere og dermed indirekte ansvarlige for å gi lover til beste for alle samfunnets borgere, må vi imidlertid klare å ha flere tanker i hodet samtidig. All den tid vår beste kunnskap forteller oss at omskjæring av guttebarn i svært liten grad truer deres helse, ja kanskje til og med fremmer den, og vi samtidig vet at omskjæring er en dypt forankret religiøs og/eller kulturell tradisjon hos enkelte minoriteter, vil det være ensbetydende med en åpent fiendtlig handling fra statens side overfor disse minoritetene å forby praksisen.
Internasjonal kontekst
En bør heller ikke glemme at debatten om omskjæring er internasjonal og føyer seg inn i en strategisk kontekst. Det virker som politikere og medisinere som argumenterer for forbud har en total mangel på forståelse for de (utenriks)politiske konsekvensene av et forbud. De viser en nærmest utrolig ignoranse ikke minst overfor den jødiske minoriteten og de historiske implikasjonene et forbud/en aldersgrense innebærer. Jenny Klinges (Sp) forslag om at gutter jo bare kan vente til de 18 år med å omskjæres å da ta stilling til det selv som myndige individer, illustrerer denne selvpåførte uvitenheten på ypperlig vis.
Dersom Klinge eller andre mener at omskjæring er galt, må de argumentere for det. Vis til forskning, vis til etikk, vis til menneskerettslige overveiinger. Men ikke kom trekkende med et forbud. Det vil virke mot sin hensikt, være grunnleggende illiberalt og føre til unødvendig konflikt og i verste fall desillusjon og negative holdninger overfor norske myndigheter.
Klinge og hennes meningsfeller må spørre seg: Hvordan har vi i det moderne Norges historie kommet uønskete religiøse og kulturelle praksiser (f eks forbud mot homofili, sosial utestenging av barn født “i synd”) til livs? Jo, gjennom opplysning, opplæring og informasjonsspredning. Det står en hver organisasjon og enkeltperson fritt å kjempe mot omskjæring av gutter under 18 år. Gjør det i åpent lende! Demokratens fremste adelsmerke er hennes urokkelige tro på det beste argumentets kraft.
