Foto: Eric The Fish
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Det er 200 år siden flere titalls menn samlet seg i et herskapelig hus i nærheten av Eidsvoll Verk for å legge grunnstenen til det som har blitt det moderne Norge. Landet som 200 år senere hylles for sitt folkestyre, sin velferd for alle, samt sin ytrings- og forsamlingsfrihet. Er alt virkelig så såre vel i Kongeriket?
Grunnloven i 1814 var en av de mest progressive i sin tid, likevel utestengte den både jøder og jesuitter i flere tiår etter Eidsvollsforsamlingen. 200-årsjubileet bør også bli et år for introspeksjon om hvordan man har behandlet samer, kvener, tatere, norske rom og andre synlige og usynlige minoriteter.
Norge i dag er diametralt forskjellig fra 1814. Hvordan ville den gjennomsnittlige nordmann fra den tiden eller til og med selveste Carsten Anker reagert på vår oljerikdom, på vår nyfunne status som internasjonal demokrati- og diplomatiforkjemper, på Oslos mangfoldige drabantbyer? Det er et spennende tankeeksperiment. Ville Anker synes det var ufyselig med hijabsjapper og moskéer, og sagt seg enig med vår tids intolerante nett-hetsere? Ville han bare blitt fascinert?
Norskhet for alle og enhver?
Et spørsmål som gnager i hodet på både innvandrere og etterkommere, er identitet. Er jeg norsk? Norsk-et eller annet? Noe midt i mellom? Eller ingen av delene?
Erfaringer fra 17. mai-feiringene de siste tiårene er i så måte oppløftende. Nordmenn av alle slag har tydelig sagt fra gang på gang at denne dagen er for alle. I 1983, da Sagene skole ble truet av høyreekstreme og nynazister i forkant av skoletoget, slo man ring rundt den flerkulturelle skolen. Gamle Kong Haakon ble beskrevet som en “Innvandrende Nordmand”. Som et av få land i verden tilrettelegger Norge det slik at man kan gå i sitt eget lands bunad og med sitt eget lands flagg under feiringen. Andre steder ville dette ikke vært så mye som et diskusjonstema.
Samtidig har norskheten en ekskluderende side. En norskhet som utelukker på bakgrunn av tro og hudfarge, og som mer konkret kan hindre at du får jobb eller mulighet til å leie deg en leilighet.
For knapt to år siden konkluderte en NOVA-rapport med at halvparten av alle ungdommer med innvandrerbakgrunn i Oslo føler seg mer utenlandske enn norske. Forsker Cay Gjerustad mente at mangel på inkludering og aksept var en nærliggende forklaring. Føler man seg mindre akseptert for den man er, så vil man søke identiteten et annet sted.
Et pekepinn
Undersøkelsene Utrop har gjennomført med unge med innvandrerbakgrunn er kanskje ikke representative, men gir en pekepinn på virkeligheten mange opplever i dagens flerkulturelle og komplekse Norge, 200-årsjubileum eller ei.
Hvorfor lykkes enkelte, og blir en del av det norske samfunnet, både på norske og opprinnelseskulturens premisser, mens andre faller fullstendig igjennom? Hvorfor blir enkelte profilerte leger og politikere, mens andre ender opp som jihadister i Syria? Er det slik at gjentatte negative opplevelser i møte med det norske storsamfunnet gjør at enkelte gir opp og går i total kontrær retning?
Her har vi vesentlige diskusjoner som må tas opp, slik at Norge også i de neste 200 årene fortsetter å være et inkluderende og progressivt samfunn.
