Foto: Wolfgang H. Wögerer
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
I morgen kommer den tibetanske eksilierte religiøse lederen Dalai Lama til Oslo. Interessen for besøket blant vanlige nordmenn er skyhøy. Politikere fra partier uten regjeringsansvar kan ventes å møte opp, mens kontroversen går på hvorvidt politikere fra den sittende regjeringen skal eller ikke skal så mye som hilse på morgendagens meget omtalte gjest.
For det er ikke hvem som helst som gjester Norge i morgen. Tenzin Gyatso, øverste leder for tibetansk buddhisme, ofte omtalt som Hans Hellighet, er et statsoverhode uten land. Tvunget ute i eksil etter at hans semi-uavhengige Tibet ble innlemmet inn i det kommunistiske Kina i 1959. Både i sin tilværelse som landflyktig i India og i kraft av sin religiøse maktposisjon har han reist verden rundt for å gjøre folk oppmerksomme om Tibets sak.
Folkerepublikken Kina regner den nåværende Dalai Lama som en oppvigler etter det mislykkede opprøret i 1959, som tilslutt førte til militær intervensjon fra kineserne og det nåværende status quo. Forholdet nå er rett ut fiendtlig. Enhver som i det hele tatt vurderer offisiell anerkjennelse av Tibets eksilregjering i India og Dalai Lama kan vente seg et enomt institusjonelt press fra Kina.
Slik er også tilfellet foran morgendagens besøk. Ingen av våre øverste folkevalgte har noen planer om å møte Dalai Lama. I lengre tid var det også spekulert om han måtte bruke bakre inngang for i det hele tatt komme inn på Tinget. Uverdig etter min mening.
Handler om realpolitikk
For det var engang slik at Norge gjorde ære på sin grunnlov. Som del av et lydrike var man selv ofre av et annet lands overhøyhet. Verdier som selvråderett og progressivisme la grunnlaget for en særnorsk tradisjon for den “lille manns kamp”. For solidaritet og menneskerettigheter, mot stormakters maktmisbruk og mot undertrykkednde ideologier, uansett politisk farge.
Nå er det annerledes. Statoil-kontrakter og adgang til verdensmarkeder betyr mer enn å gi en fredpris til dissidenter. Nå unnskylder det offisielle Norge seg nærmest for dette. Kina er ikke lenger en marginal kommuniststat, men en supermakt med millioner på konto. Landet har enorme lukrative muligheter for investorer og næringsliv.
Både norsk stat og næringsliv har som en lydig dachser løpt etter pinnen som Kina har kastet etter seg. Hva skjedde med å tenke selvstendig og med å ikke la seg kneble av en stormakts vilje? Knefallene fra både de rødgrønne og den sittende blåblå regjeringen er så mange at det er flaut.
Men der det offisielle Norge stryker i denne Lama-lakmustesten, så er det andre som vil imot Hans Hellighet den 14. Dalai Lama med åpne armer. Vi finner disse i organisasjonslivet, blant vanlige nordmenn, kjendiser og enkelte modige politikere.
Velkommer etter, sier jeg, og velkommen til Norge, Dalai Lama.
