Islamsk (suppe)råd

Læreryrket sees ikke på som et statusyrke blant andregenerasjonsinnvandrere, sier norsk- og samfunnsfagslærer Assad Nasir. Lønnsøkning er et viktig tiltak for å øke studiets attraktivitet, ifølge han.
Foto: Privat
Islamsk Råd Norge har ikke livets rett. Skal de være en konstruktiv kraft i det offentlige ordskiftet, må man legge om strategien og vende blikket innover, skriver Assad Nasir (bildet) i dagbladet.no.
Assad Nasir, forfatter og lærer
Latest posts by Assad Nasir, forfatter og lærer (see all)

I karikaturstriden i 2005 og 2006, etter at en ubetydelig norsk avis trykket en faksimile av originaltegningene i danske Jyllands-Posten, fikk Islamsk Råd Norge (IRN) en sentral rolle i det vi kan kalle forsoningsarbeidet i etterkant. Fremstillingen i media tilsa at det skulle bryte ut full krig når som helst, men til slutt klarte daværende leder i IRN og redaktøren i den ubetydelige norske avisen å begrave stridsøksen. Siden har IRN vært et kjent talerør for muslimer i Norge. Et dårlig talerør etter mitt skjønn, men likefremt et talerør.

Problemet oppstår når Islamsk Råd Norge ønsker å være en paraplyorganisasjon for alle muslimske menigheter i Norge. Det er like enkelt som å samle alle kristne menigheter i Norge under samme paraply, det vil ikke resultere i annet enn lettsaltet suppe. Man vil ikke ta de store prinsipielle debattene, man vil fremstå så samlet som mulig, og det eneste man sitter igjen med da er bønn og halalmat. Når disse to tingene blir stort sett det eneste man kjemper for, sier det seg selv at man har utspilt sin rolle som samfunnsaktør.

Men, i stedet for å bare klage over hva IRN ikke gjør skal jeg nå komme med noen forslag til hva man burde gjøre. IRN har et ansvar for å lære medlemsorganisasjonene eller menighetene om styre- og organisasjonsarbeid, ikke minst hvordan demokratiske prosesser skal og bør foregå. Menighetene står selvsagt fritt til å bestemme selv, men vil man ha en relevans i samfunnet, ikke minst for ungdommer, må man skape en kobling mellom hva som foregår i menigheten og i samfunnet utenfor. Hvis man isolerer seg i en religiøs boble plasserer man seg selv også utenfor samfunnet, det er ikke veien å gå for å skape en norsk-muslimsk identitet.

Det andre punktet er imamenes rolle, ikke bare som religiøse ledere, men også som samfunnsaktører. Det er et stort problem at altfor mange imamer verken kan norsk godt nok, eller har inngående kunnskap om det norske samfunnet. Det fører til at disse religiøse lederne preker utenfor den norske samfunnsmessige og kulturelle konteksten. Da må en spørre seg hvordan disse kan lære norske muslimer å være muslimer i Norge? Dette sammen med en nærmest sekterisk organisering, og styrearbeid med innslag av nepotisme i enkelte menigheter, gjør at man plasserer seg selv utenfor samfunnet og skriker om urett begått mot en som gruppe når man ikke får halalmat eller mulighet for å be.

Det tredje punktet er å fungere som moralske og etiske rettesnorer, ikke bare som muslimer, men også som borgere i samfunnet. Det innebærer at man noen ganger må være kritiske til seg selv. Da må man både innse og innrømme at dobbeltmoralen herjer våre sinn og vår praksis. Selv om jeg ikke liker det så ser jeg meg nødt til å reise en moralsk pekefinger mot enkelte.

 først må jeg presisere at det ikke er en beskrivelse av den gjengse muslim jeg gir her. Men enkelte muslimer, og det må IRN også klare å innrømme, er fromme muslimer og tjuvradder på en og samme tid. De burde bli fortalt av imamer at det er haram å snyte på skatten, å lure unna midler som skulle ha gått til fellesskapets beste. Dessverre har jeg titt og ofte sett at imamene trykker nettopp disse til sine bryst fordi de gir bidrag til moskeene. Her må en kunne si at de religiøse lederne, som Islamsk Råd Norge er en paraply for, gjør en slett jobb.

vil sikkert mange anklage meg for å kritisere bare for å kritisere. Men jeg hører ofte fra folk, enten de er innvandrere selv, eller har foreldre som har innvandret til Norge, ofte også muslimer, at nordmenn er rasister og at de ikke liker innvandrere og muslimer. Og ja, det finnes rasister i Norge, og det finnes folk i Norge som ikke liker innvandrere og muslimer, men hva gjør vi, muslimer og folk med innvandrerbakgrunn, for å gjøre et godt inntrykk? Det hjelper lite når vi ikke klarer å identifisere og diskutere utfordringer innad i ulike muslimske miljøer, og det hjelper i hvert fall ikke når vi ikke klarer å gi klar beskjed til våre venner som for eksempel bryter både norsk lov og moralske og etiske prinsipper i islam om at det er galt.

Helt til slutt vil jeg ta opp et siste viktig poeng. Det er en stor utfordring for oss muslimer i Norge som vi i liten grad har klart å gjøre noe med hittil. De aller fleste av oss er født muslimer. Vi er muslimer fordi våre foreldre er muslimer. Det gjør at veldig mange av oss kan svært lite om vår egen religion, vi har bare blitt født inn i den. Her har moskeene og Islamsk Råd Norge en viktig jobb å gjøre. Hvis man vil være gode representanter for islam så bør man kunne en del om religionen, ulike praksiser, tanker og tolkninger som har blitt gjort. Det er blant annet denne kunnskapsløsheten som gjør at ungdom radikaliseres og trekkes inn i ekstreme miljøer. Det innebærer med andre ord at man må være opptatt av mer enn halalslakt og muligheter for bønn. Det innebærer at man må ha religiøse ledere som kjenner og behersker den norske kulturen og språket. Det ser ikke ut til å skje med det første, så kan man like godt legge ned hele supperådet.

Innlegget ble opprinnelig publisert som hovedkronikk på Dagbladets nettutgave 07. mai. Gjenpublisert på utrop.no med skribentens og avisens tillatelse.