Foto: J. Logan
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
For nesten nøyaktig en uken ble jordskjelvet som lederen av UK Independence Party, Nigel Farage, spådde om, en realitet. Både hans parti, og andre likesinnede gjorde sine beste valgresultater på lenge.
Ser man på resultatlisten ble valget en katastrofe for de konservative (EPP) og liberale (ALDE) blokkene, hvor førstnevnte mistet 51 av samtlige 751 seter.
Høyrepopulistene i Movement for a Europe of Liberties and Democracy (MELD), hvor flertallet av de moderate verdikonservative og eu-skeptiske partiene befinner seg, gjorde det godt, med en oppgang på seks prosent. Her hører blant annet Farage og UKIP til. Og den enda mer eu-skeptiske og høyrevridde blokken European Alliance for Freedom gjorde et brakvalg som nykommer med 35 seter. her holder blant annet franske Front National og Sverigedemokraterna til.
Som en fotnote kan det også nevnes at venstreblokken European United Left–Nordic Green Left fikk ti flere seter enn sist. Men enda mer skremmende er det at ekstreme aktører som NPD (Nationaldemokratische Partei Deutschlands) og greske Hrisi Avgi (Gyldent Daggry) entrer Europaparlamentet for første gang.
Krise og protest
Krisen, med lite vekst og høy arbeidsledighet, gjør at aktører på både ytre venstre og høyre har profittert på valget. Et av EU-valgets karakteristikker er at såkalte “fringe parties” ofte gjør det langt bedre enn i regulære nasjonale parlamentsvalg. En grunn er at de ytterliggående partiene klarer å mobilsere seg selv til gode resultater, kombinert med apati og lav valgdeltagelse ellers.
Nå er det imidlertid en annen situasjon. Valgdeltakelsen var i år høyere enn på lenge. Noe har vært i emning. Budskapet om et EU som har blitt for stor og selvgod nådde frem hos en stor andel av velgerne, og stemmeresultatet har kommet deretter.
Flere kommentatorer har varslet om høyrepopulismen lenge. En beskrev mandagen etter valget som en blåmandag, og “som Europas kanskje mørkeste dag siden annen verdenskrig”.
Jeg velger selv å tro at mye av feilen ligger både i EU, og ikke minst den enorme avstanden vanlige folk føler til et 751 seter stort råd i Brüssel og dets endeløse rekke av relaterte institusjoner. Flere sider av Nigel Farages og UKIPs valgprogram kunne vært tatt ut fra Nei til EUs vedtekter. Selvråderett, egne handelsavtaler og nedsatt byråkrati.
Resultatet innbyr til debatt om det europeiske fellesprosjektet. Har man gått for langt i å ta fra folks pensjoner, i å lage et system som er tungrodd, som folk flest føler lite tilhørighet til? Har mange nok følt seg for tråkket på, og stemt i vei på protestpartiene? Hvis det er konklusjonen og konsensusen, så er det helt klart at man må starte en intern prosess og de nødvendige grepene for å føre den europeiske prosessen videre.
EU, dets parlament og organer er mer enn modne for reformer. Særlig må nasjonalstatene, nasjonalforsamligene mer å si, og bankene tilsvarende mindre. Hvor avstanden ikke føles som uendelig. Hvor krisen kan håndteres på en mer rettferdig vis og hvor EU virkelig lever opp til det demokratiske idealet som nevnes i festtalene. I verste fall kan sist søndag utvikle seg til noe som på langt sikt forråtner hele det europeiske integrasjonsprosjektet.
