Foto: Bjørn Smestad
Regjeringen la 10. juni fram en ny Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Utrop hilser planen velkommen. Her er det mange gode tiltak, og det tas viktige grep, blant annet ved å opprette en arbeidsgruppe som skal følge opp tiltakene i planen kontinuerlig i samarbeid med fast referansegruppe bestående av representanter fra ulike profesjoner, frivillige organisasjoner og forskningsmiljøer.
Radikalisering og ekstremisme er fenomener som ennå er for dårlig forstått og kartlagt, slik Utrop ser det. Det er mange hypoteser og antakelser blant forskere og samfunnsdebattanter, men for lite kunnskap om hva som skjer på når en enkeltperson eller gruppe radikaliseres (mikronivå) og hvordan radikalisering på dette nivået henger sammen med det som skjer i ute i samfunnet (makronivå).
Den nye handlingsplanen tar til en viss grad høyde for denne usikkerheten. I innledningen heter det at planen skal være dynamisk og oppdateres etter behov. Dette er en klok tilnærming.
Handlingsplanen inneholder mye fornuftig.
Planen innledes med en henvisning til terrorangrepene 22. juli 2011. Men det er få tiltak som spesifikt retter seg mot høyreekstremisme. Av de tretti tiltakene i planen har fem enten ordet «fremmedkrigere» i tittelen, eller handler om radikalisering i forbindelse med væpnede konflikter i utlandet. To tiltak er rettet inn mot religiøse miljøer. Men ikke ett eneste handler eksplisitt om høyreekstremisme. Dette kan nok være en noe urettferdig fremstilling, da mange av tiltakene i praksis er rettet inn mot høyreekstremisme. Likevel synes en tendens å avtegne seg i tiltakene, noe som står i kontrast til innledningen, der høyreekstremismen tas opp.
Når dette er sagt, er det grunn til å understreke at handlingsplanen inneholder mye fornuftig. Det er flere eksempler på konkrete og gode tiltak, og forståelsen av problematikken virker solid. Definisjonen av radikalisering er klar og tydelig, samtidig som man har unngått å knytte radikalisering til nærmest parodiske kjennetegn som skjeggvekst og posebukser, slik Per Fugelli senest i dag påpekte da den nye planen ble omtalt i NRKs morgensending. Radikalisering forstås i planen som «en prosess der en person i økende grad aksepterer bruk av vold for å nå politiske, ideologiske eller religiøse mål.» Det er en rimelig definisjon.
Det gjenstår å se hvor vellykket den nye planen blir. Det heter i dokumentet at tiltakene skal gjennomføres «innen gjeldende budsjettrammer», noe som i byråkratspråk gjerne betyr at ingen friske midler settes av. Radikalisering er et vanskelig felt fordi den kan skje på så ulike vis og på måter som gjør den nesten umulig å oppdage for utenforstående. Vakre ord om «felles ansvar for alle i samfunnet», «forebyggende arbeid» og «bred forankring» finnes også i denne planen. Dette er fraser det er lett å slutte seg til, men vanskelig å gjøre om til noe forpliktende.
