Foto: Sefti/KURDISTAN KURD/Flickr
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Årsaken er enkel: ingen andre har klart å føre en like effektiv motoffensiv mot terrorgruppen ISIL/ISIS/IS enn nettopp de regulære styrkene i Nord-Irak og blant de ulike peshmerga-geriljagrupper.
Som denne kommentarartikkelen av Independent-skribenten Catherine Phillips påpeker har USA og Vesten en historisk gjeld fra den første Gulfkrigen i 1991. Etter Saddams første nederlag reiste det kurdiske folk seg til opprør i de nord-irakiske områdene. Men hjelpen som man ventet på uteble. USA i 1991 lot være å okkupere landet og Saddams Irak (dog sterkt svekket) fikk bestå. Resultatet for kurderne ble skjebnesvangert. Opprøret ble knust, og flere hundretusener måtte flykte over grensefjellene til blant annet Iran og Tyrkia, eller søke trygghet i det karrige og uoversiktelige landskapet. Undertrykkelsen ble verre enn noensinne.
Tolv år senere ledet Bush sønn den andre Gulfkrigen. Saddams statuer falt i Baghdad, og hovedpersonen selv måtte ut av hull i bakken for så å bli henrettet. I 2005, mens utryggheten i det USA-okkuperte Irak var til å ta og føle på, fikk kurderne i nord utvidet selvstyre gjennom nye avtaler lagt til i den irakiske grunnloven fra samme år.
Nå er som sagt tonen helt annerledes. Kurderne må bevæpnes. Alle kluter må til for å redningen av et folkeslag fra ISIL/ISIS/IS` jerngrep. Skulle Nord-Irak falle, så vil det være skjebnesvangert for hele regionen. “Kalifatet” som terrorgruppen har fantasert om, vil da strekke seg fra Syria i vest hele veien til grensen mot Iran. Uvurderlige oljeressurser vil falle på deres hender.
En mønsterstat
Resten av Irak har i lengre tid vært et av de mest urolige områder i verden. Fylt med et virvar av motstandsgrupper i strid med både USAs okkupasjon og de nye irakiske myndigheter, væpnede bander, og ekstremistgrupper blant shia- og sunnimuslimer som i er tottene på hverandre. Kurdistan har derimot utviklet seg i en helt egen retning. Regionen har på egen hånd signert oljekontrakter med USA og Kina, har eget politivesen, og egne sikkerhetsstyrker. Hovedstaden Erbil har en av Midt-Østens mest moderne lufthavner, et bugnende natteliv og en årlig økonomisk vekst på opptil åtte prosent.
Kurdistan sees dermed i USAs og mange andre vestlige lands øyne som et bolverk mot ekstrem islamisme, og som en slags interessebase, både i forhold til det som skjer i Syria og i forhold til et Iran man fortsatt har et anstrengt forhold til. I det hele tatt som et knutepunkt for sikkerhet i uoversiktlig del av verden, hvor skillelinjer og fiende/venneallianser er uklare og omskiftelige.
Tyrkias rolle
Øynene retter seg også mot Tyrkia. Selv om landet nominelt sett er vestlig rettet og NATO-medlem, og burde automatisk være for bevæpningen av kurderne i Nord-Irak, så er de lite begeistret for en kurdisk stat.
Innenrikspolitisk er “Kurdistan-spørsmålet” et hett tema for tyrkerne. Historien viser til en langvarig konflikt med kurdiske geriljaer, som resultat igjen av en mislykket minoritetspolitikk overfor kurderne i landet. Tyrkia vil ha mye å si for hvorvidt Kurdistan får bli en egen stat, og hva slags garantier et slikt uavhengighetsprosess de får kreve, hvis det internasjonale samfunnet sier sitt ja.
Internasjonal folkerett er så absolutt på kurdernes side. Enhver folkeslag har (med forbehold) retten til et minstemål av selvstyre, eller kulturelle rettigheter innenfor et historisk avgrenset område. Slik var grunnlaget for blant annet både jøders, sør-sudaneres, og armeneres nye moderne statsdannelser. Kanskje tiden er moden for at også kurderne blir med i den internasjonale familien av nasjoner?
