Foto: Wikimedia Commons
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Sterke meninger har preget offentligheten i kjølvannet av sommerens terroralarm. Ett argument har vært at myndighetene overser høyreekstremismen og dens potensiale for fortsatt vold og terror i Norge.
I en kommentarartikkel på nettstedet Radikal Portal påpeker man at det er ytre høyre som har stått for det meste av politisk motivert vold og terror i Norge i etterkrigstiden. I USA (og Norge) er myndighetenes fokus på trusselen fra de islamistiske miljøene overveldende, mens tilsvarende trusler fra høyreekstreme nærmest blir ignorert. Og det til tross for at terroren fra høyresiden er et stort problem, til forskjell fra islamistisk terror, mener skribenten på nettstedet.
Ulike tanker i hodet samtidig
Ja, det er ikke til å komme utenom at mannen som sørget for Norgeshistoriens verste tragedie i fredstid, 22. juli, hadde en voldelig, nynazistisk, og rasistiskinspirert ideologi med en grunntanke om at folk med annen hud og gud er underlegne og må fjernes fra jordens overflate. Ja, det er rett at ideologiske forgjengere som Erik Blücher, Petter Kristian Kyvik og Arne Myrdal har stått både bak bombing av 1. mai-tog, mordbrannforsøk på asylmottak og annet djevelskap.
Likevel bør man kunne ha flere tanker i hodet samtidig. Norge anno 2014 er et helt annet og mye mer komplekst samfunn enn det var på 1980- og 90-tallet. For i tillegg til høyreekstreme utgjør jihadistiske sympatisører et sikkehetsrisiko. Norge blir stadig mer globalisert, med de negative konsekvensene det innebærer. En av disse er større grobunn for at radikale og ekstreme kan fiske etter de fortapte, som ikke finner seg til rette i dette nye Norge.
Nordmenn med bakgrunn fra majoritetsmuslimske land reiser til Syria for å krige for Islamsk Stat (IS). En norsk-chilensk konvertitt har blitt radikalisert nok til å gjøre det samme. En 23-årig med somalisk opprinnelse endte opp i Kenya for å angripe Westgate-senteret. En norsk-russer med tilknytning til nynazistmiljøene i Vestfold befinner seg nå i Ukraina for å kjempe på separatistenes side i den væpnede konflikten i landet, samtidig som det skrives om at andre norske høyreekstremister vil bidra til Azov-bataljonen på motsatt side av frontlinjen.
Konspiranoia, propaganda, hatprat og svart-hvit argumentasjon flyter på sosiale medier sammen med likes og støtteerklæringer. Nettet, som skulle føre oss mennesker sammen, skaper istedet avstand og fiendebilder. Og ting blir ikke bedre med konstante og bastante påminnelser om at én ekstremismeform er bedre (eller verre) enn den andre.
Flertrusselsamfunnet
Ikke mange dager har gått siden Politiets sikkerhetstjeneste (PST) konkluderte med at “fremveksten av et aktivt ekstremt islamistisk miljø vil bidra til økt polarisering mellom ulike grupper i Norge, og kan etter hvert bli en av de viktigste årsakene til en mer alvorlig trussel fra høyreekstreme grupper her i landet”. Kort sagt: Norge 2014 er et flertrusselsamfunn sikkerhetspolitisk sett. Harmonien i vårt flerkulturelle samfunn trues både av fascister og jihadister, som faktisk har et hatforhold til dette samfunnet og til det liberale demokratiet. Hvis man ikke kommer med mottiltak, så kan flere andre “melde seg på moroa”.
En hvit Breivik utelukker ikke at det kan finnes en brun en. Lærdommen for PST og resten av det norske samfunnet, både etter den jihadistiske terrortrusselen og 22. juli, er at man har både IS-farere og høyreekstreme voldssøkere i samme lupe. Målet er å forebygge at vi får en ny Breivik, og et nytt 22. juli.
Her bør man være være resolutt og på vakt. Kall det gjerne “terroralarmisme”. Når alt kommer til alt så er alle former for ekstremisme, i alle farger, i like stor grad ukultur, truende og uakseptabelt.
