Foto: sverigedemokraterna.se
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
13,1 Prosent. Med opptil sju prosents oppgang ble Sverigedemokraterna (SD) valgets store vinnere. De får nå nesten dobbelt så mange representanter på Riksdagen. Partiet ble vinner i den forstand at de har blitt landets tredje største parti, og gjorde sitt beste valg noensinne.
Vi må igjen spørre oss: hvorfor? Det samme spørsmålet som en kunne stille seg for nøyaktig fire år siden, da SD kom med et brak inn i Riksdagen. For fire år siden mente undertegnede at strutsetenkningen i svensk innvandringspolitikk la veien åpen for dette nye høyreradikale og innvandringsfiendtlige protestpartiet. Fire år senere fortsetter det svenske politiske etablissementet som strutsen med hodet i sanden.
Svøm eller synk
Liberalt innvandringspolitikk som etablert sannhet, jo takk. Med en blanding av svøm eller synk, vi-ser-hvordan-det-går-tenkning. Paradokset gjør seg fortsatt gjeldende: intet annet nordisk land tar imot så mange nyankomne som den humanitære stormakten Sverige. Likevel uteblir integreringen og resultatene av dette arbeidet. Ikke minst er fokuset på jobb som inngangsport til samfunnet langt mer fraværende. Istendenfor å føle seg som svensker med flerkulturell bakgrunn har et voksende utenforskap de siste årene ført til en ytterligere utbredelse av “blatte”-fenomenet. I motsatt side har man “svennen”, den etnisk hvite svensken som har mistet sin sikre fabrikkjobb til Kina, og som er oppriktig bekymret for endringene som skjer i det svenske samfunnet. “Svennen” føler at Sverige smuldrer bort i globaliseringens og polariseringens tegn. Og at SD er det eneste alternativet til å stoppe denne utviklingen, til å ta tilbake folkhemmets konfliktfrie Sverige.
Konsensuslinjen, hvor man i Sverige ikke tar for seg innvandringens utfordringer uten å bli satt i ledtog med rasister og høyreradikale, fungerer ikke lenger.
En stor del av problemet ligger i at Sverige befinner seg i en økonomisk og samfunnspolitisk blindspor. Reinfeldts “arbeidslinje” har ikke fungert, men i stedet økt ledigheten. Kriminaliteten, fattigdommen og støtten for ekstreme aktører gjør seg gjeldende i Rinkeby og Rosengård. Og blant “svennene” på den andre siden. Voldelige nynazister er blant Nordens mest aktive for tiden. Opptøyene i fjor vår i Stockholms innvandrertette drabantbyer fikk bekreftet manges fordommer om et Sverige “på vei mot moralsk kollaps”. Og det har til slutt gitt flere stemmer for Sverigedemokraterna.
Ny eller gammel taktikk?
Avtroppende statsminister Reinfeldts ord om “at man åpner sine hjerter” har gått hus forbi ni prosent av de stemmeberettigede svensker. Ganske mange hvis man først tenker seg om. I 2010 fikk regjeringen Reinfeldt sitte og ny tillit. I går ble den blåst bort. Både borgerlige og sosialdemokratiske velgere samlet seg rundt dette nye høyreradikale alternativet som ikke lenger kan avfeies som et tulleparti, eller isoleres vekk fra den parlamentariske utvekslingen.
Egentlig skulle SD og Åkesson hatt null prosentpoeng i oppslutning i går. Hadde Sverige hadde hatt en åpen og konsekvent integreringsdebatt så hadde det kanskje vært noe behov for et SD. Konsensuslinjen, hvor man i Sverige ikke tar for seg innvandringens utfordringer uten å bli satt i ledtog med rasister og høyreradikale, fungerer ikke lenger. Et skrekkens eksempel på denne linjens selvpålagte munnkurv er den tidligere folkpartisten Mauricio Rojas. Rojas, som selv kom som politisk flyktning til landet fra Chile, fikk tilslutt nok av svensk innvandringsdebatt og valgte å flytte til Spania.
I går kunne den svensk-rumenske samfunnsdebattanten og politikkbloggeren Alice Teodorescu erklære at “valget 2014 var tapernes valg, og at vi alle var tapere”. I intervjuet under SvTs valgstudio var hun også konsekvent på at man trenger en kursendring, og en “virkelig intergrasjonspolitkk”. Storpressen på sin side fortsetter demoniseringen av SD og lagde i går svarte forsider istedenfor å gi et minstemål av et pekepinn med konkrete løsninger. Påtroppende statsminister Stefan Löfven nektet å ha noe gjøre med Sveriges tredje største folkevalgte politiske parti i sin seierstale. Viktige aktører i det offentlige Sverige fortsetter altså denne utgåtte diskursen.
En kan spørre seg hvor lenge dette skal foregå. Inntil SD får 20 eller 25 prosent? Inntil innvandrerfientdlig retorikk er blitt så normalisert at man ikke tør å ta til motmæle, fordi man ikke turte å ta de upopulære (og der og da nødvendige) veivalgene? Fordi man fra første stund ikke lot trollet sprekke i lyset, men få havregryn i fleng og vokse seg stor? Ved å fortsatt isolere Åkesson, og ved å ikke gjennoføre grunnleggende skifter i innvandringspolitikken, vil han og SD kunne fortsette å spille på offer-kortet. Og i 2018 bli enda sterkere.
Journalist Øyvind Strømmens reaksjon på sin Facebook-side sier mye: “Å late som om høyreradikalismen ikke eksisterer har vært en klassisk felle som svenske politikere og media har gått i. Man har også oversett at noen av SDs velgere har helt legitime, og høyst forståelige grunner til å velge nettopp SD”.
Nå er det på tide, en gang for alle, at Sverige tar hodet ut av sanden, lytter til seg selv og tar de nødvendige grepene som sikrer et harmonisk og mangfoldig samfunn, forankret i virkeligheten istedenfor en feilforstått ideal.
