Foto: flickr.com
- Gjør barnehagen obligatorisk - 17.09.2014
Fra og med august i år har regjeringen bestående av Høyre og Fremskrittspartiet økt kontantstøtten til 6000 kroner månedlig for barn mellom 13 og 23 måneder som ikke går i barnehage. Dette fører til at motstandere av kontantstøtten igjen angriper stønaden og dens virkninger. Særlig opptatt er man av at innvandrerkvinner ikke kommer seg ut i arbeid fordi en heller velger kontantstøtte.
Et annet argument som blir brukt av motstanderne er at når barna ikke går i barnehage lærer de ikke språket godt nok, og dermed blir hengende etter i den språklige utviklingen. Dette fører igjen til at barna får et dårligere utgangspunkt ved skolestart på grunn av manglende språkferdigheter.
Egalitære idealer
Motstanderne av kontantstøtten fremmer vektige argumenter som man ikke kan avfeie uten videre. Sysselsetting er viktig, særlig blant kvinner, fordi det fører til mer likestilling mellom kjønnene. Arbeid gir inntekt som igjen gir selvstendighet, både økonomisk og sosialt. Det er også viktig, hvis vi ønsker et egalitært samfunn, at alle barn uansett bakgrunn får like muligheter til å lykkes i livet. Men det må være reelle og faktiske muligheter.
I Norge har vi brukt, og bruker fortsatt, skolen som et middel for å utjevne sosiale forskjeller i befolkningen. Og jeg vil med rimelig sikkerhet si at så å si alle de store politiske partiene i landet vil slutte seg til at sosial utjevning er et viktig mål for den offentlige skolen.
Men virker det? Statistikken viser at jo høyere utdanning foreldrene dine har, jo høyere karakterer vil du som elev få. Sosiale og økonomiske klasser reproduserer seg selv, og selv om noen også i dag gjør en klassereise er det heller unntaket enn regelen.
De beste læringsarenaene
Men der man kan gjøre en faktisk forskjell er i barnehagen. Det handler om å gi barn et best mulig utgangspunkt for å kunne lære og tilegne seg kunnskap.
Barnehagene er ikke lenger rene oppbevaringsanstalter for travle foreldre som må jobbe, selv om det kan føles slik, men de er kanskje de beste læringsarenaene i landet. I barnehagene foregår læring i sin beste form, nemlig på barnas premisser gjennom sang, sanser og lek.
Der foregår læring i samhandling, gjennom å prøve, feile og å prøve igjen uten at det står en voksen med ørten vurderingskriterier for å felle en dom.
Middeklasseblikket
Og da kommer jeg til mitt hovedpoeng og det som vel kan kalles elefanten i rommet. Mange politikere snakker varmt om barnehagen og at alle barn bør gå i barnehagen.
Men jeg mistenker samtidig at disse politikerne snakker med et middelklasseutgangspunkt. Det er ikke rart i det hele tatt, de aller fleste i Norge kan sies å tilhøre den store og mangfoldige middelklassen. De politiske partiene fører stort sett politikk for middelklassen, også de som sier å kjempe for de svake. Men det finnes fortsatt fattige i Norge, og blant innvandrere og etterkommere av innvandrere er andelen fattige langt høyere enn i befolkningen generelt. Men dem snakker vi ikke om.
Slik jeg ser det, og skal man tro en del politikere, er barnehagen grunnsteinen for hvor godt barna lykkes i skolen senere i livet. I så måte kan barnehagen sies å ha blitt en viktig del av grunnopplæringen i Norge, og sist jeg sjekket var grunnopplæringen gratis her til lands.
Ergo må barnehage bli obligatorisk og gratis for alle barn. På lang sikt vil det nok være en bedre investering enn å senke en rekke avgifter, og det vil i hvert fall være bedre enn å gi skattelette til de med høye inntekter som allerede har trukket vinnerloddet.
Assad Nasir er lærer, skribent og blogger. Kronikken, som ble først publisert i VGs nettugave 11.09, er gjengitt i sin helhet på utrop.no med både hans og VGNetts tillatelse.
