Foto: Dale Frost
- – Viktig å samle chilenere fra hele verden til kulturfestival - 05.11.2024
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
Nordmenn må være åpne for å tilgi den terrordømte Anders Behring Breivik, mener nemlig den tidligere nobelprisvinneren, i det som for mange kan oppfattes som en hjerterivende brannfakkel av uante dimansjoner.
For det er nettopp temaet tilgivelse som den sør-afrikanske erkebiskopen fronter, i det han i disse dager promoterer sin nyeste bok som han har skrevet i samarbeid med datteren Mpho, med samme ord i tittelen.
Tutu ble for flere tiår siden verdenskjent som fredens apostel i et brutalt apartheidregime. Et regime hvor svarte ble systematisk undertrykket og nektet sine rettigheter. Et regiem hvor Nelson Mandela satt fengselet på Robben Island. Og hvor de mer ytterliggående faksjoner av African National Congress (ANC) så seg nødt til å bruke voldelige midler for å yte motstand mot et system som selv promoterte hat, rasisme og vold. Og når vold avlet mere vold, var Desmond Tutu fordragelighetens, tilnærmingens og forstandens stemme. Tutu var kritisk til det hvite mindretallsstyret, men hadde samtidig et hjerterom for de hvite sør-afrikanerne som vendte apartheidsystemet ryggen.
– Gud hater ingen, vi er alle Guds barn. De av oss som blir onde barn, er fortsatt barn som hører til familien.
Etterhvert ble Mandela fri. I kjølvannet av hans bortgang for snart et år siden huskes han som nasjonsbyggeren for det nye og flerkulturelle Sør-Afrika. Regnbuenasjonen som Tutu så varmt også snakket om, med plass til alle farger. Til både undertrykket og tidligere undertrykker.
Oppgjøret Sør-Afrika tok med sin fortid var også eksemplarisk og raust. Erkebiskopen selv var med på å lede sannhets- og forsoningskommisjonen som systematisk gikk gjennom forbrytelsene begått under apartheidstyret. Rettsoppgjøret ble preget av vonde debatter, gjenåpne sår men også forsoning.
Skivebom eller viktig poeng?
– Gud hater ingen, vi er alle Guds barn. De av oss som blir onde barn, er fortsatt barn som hører til familien.
Slik beskriver Tutu måten Norge i etterkant må håndtere Breivik, mannen som 22. juli 2011 sto bak det verste terrorangrepet på norsk jord siden andre verdenskrig.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Trond Blattmann, som leder Den Nasjonale Støttegruppen etter 22. juli, vil selv ikke tilgi, og mener det er forskjell på hva Desmond Tutu snakker om av egne erfaringer og det ofrene for terrorangrepet har opplevd.
Blattmann kommer her med noe svært viktig. For selv om man kan skjønne Tutus argument om “hvordan hatet kan spise innenfra”, så er det faktisk forskjell på hendelse og kontekst. I Tutus Sør-Afrika har tidligere apartheid-politikere, militære, politimenn, ja selv torturister, bedt om denne tilgivelsen Tutu snakker så varmt om. Følelsen var dyptfølt, beklagelsene ble motatt og sannhetsprosessen bidro i sterk grad til nasjonal renselse.
Terrordømte Breivik, selv bak lås og slå, har på sin side ingen anger. Han bare angrer på at han ikke tok livet av flere på Utøya og Regjeringskvartalet. Han omtaler faren sin på uverdig måte og vil ikke ha noe med ham å gjøre med mindre han også blir fascist. Hans støttespillere på nett ikke bare feiret terrorangrepet, men så den som en naturlig konsekvens på “kulturmarxisme og innvandringspolitikk”. Og fortsatt snakker om muligheten for nye og liknende aksjoner.
Ergo, så lenge den terrordømte selv ikke velger å se bort fra sin menneskefiendtlige ideologi (slik det var tilfelle med en god del av apartheidregimets støttespillere), er det lite håp for tilgivelsen Tutu fremhever. Ofrene som overlevde Utøya og Regjeringskvartalet, og de etterlatte som mistet sine nærmeste kommer mest sannsynligvis aldri til å tilgi.
Poenget bak en slik vanskelig nasjonal diskusjon har en verdi i seg selv, men renner bort i realitetene.
