Foto: Redaksjonen
Før du som leser setter i gang, så er det viktig å gjøre en premiss klar: at Rolfsens uttalelse, hvor han sammeligner arrangert ekteskap med voldtekt, en ganske malplassert.
Voldtektsanalogien yter ikke en allerede vanskelig debatt noen rettferdighet. Men Rolfsen har brukt et sterkt språklig bilde for å gi oss en vekker vi blir nødt til å forholde oss til. Og om regissørens tydelighet kan bestrides, er jaggumeg ikke mange av reaksjonene noe særlig bedre.
Noe av det som skuffer mest, er måten veldig mange på kommentarplass har debattert og tolket Rolfsens utspill på. Følelsene, provokasjonen og personomtalen har fått hovedrollen på bekostning av saksdiskusjonen og fornuften. Beskrivelsene går på om hvordan han denger nådeløst på norsk-pakistanere og om hvordan utspillet hans er et PR-triks for å promotere filmen.
Følelsene, provokasjonen og personomtalen har fått hovedrollen på bekostning av saksdiskusjonen og fornuften.
Rolfsen har blitt personutdebattert og hans ståsted og uttalelser psykologisert i kommentarformat. Ifølge enkelte skal han tilsynelatende hate sine egne. Ja, han har truffet mange med sitt utspill. På godt og vondt. Men mest på vondt. Sluttresultatet? La karateristikkene, avvisningene og hersketeknikkene fare frem. Siden Rolfsen håner og latterliggjør, så kan han også selv bli gjenstand for det samme, i beste utjevningslogiske stil.
Haram – det forbudte
Gjennom Imtiaz Rolfsens regissørgjerning går det en rød tråd, hvor han tar visse interne problemer som finnes hos enkelte i et visst ikke-vestlig innvandrermiljø. En må her understreke “visse”, siden dette ikke gjelder alle. Kulturkonfliktsproblematikken har blitt til tatt opp gjennom både filmen Izzat og TV-serien Taxi, og ikke minst i forbindelse med Haram.
Haram, slik begrepet opprinnelig har blitt brukt på arabisk, symboliserer det som er forbudt innen religion og livsførsel. Haram-begrepet kan oppleves som en moralsk korreks (f. eks. “at det er haram å skade andre personer”) ikke ulikt syndebegrepet i kristendommen. Ved å trosse, ved å gå inn i det forbudte og ved å blåse nytt liv i en heller uønsket debatt har Rolfsen pådratt seg manges vrede og begått en kardinalsynd. Ved å snakke om elefanten i rommet, og ved å bruke så harde virkemidler.
Når debattnekten har vært problemet
La oss anta at det hele er en kløktig planlagt “aksjon” fra Rolfsen og teamet rundt “Haram” å skape så mye styr før hovedpremieren 3. oktober. La oss anta at han liker å denge på sine egne. En vil ikke komme noen, og bare stange hodet i veggen.
Poenget ligger nemlig i ryggmargsrefleksen som mange får gjennom Rolfsens filmer og TV-serier. Ryggmarksrefleksen kommer nettopp på grunn av en stilltiende enighet om at visse ting fortsatt er for vanskelige å debattere eller sette søkelyset på. Ikke minst fordi det kolliderer med identitetsfølelse og gruppekonsensus. Jeg tipper få vil fortsette å tørre å gå i like problematiserende retning, nettopp grunnet frykten for å bli sett på som insensitiv og intolerant.
Samtidig må en belønne de åpne stemmene som tar tak i spørsmålet uten å gå løs på personen Ulrik Imtiaz Rolfsen. Shoaib Sultan, som er klar over Rolfsens spissformulering, men som også sier dette er noe “vi må ta tak i og problematisere”. Noman Mubashir, som trekker frem at “grensen mellom arrangerte ekteskap og tvangsekteskap er veldig tåkete”. Legen Wasim Zahid, som hevder at debatten bør kunne sees i sammenheng med at begrepet “arrangert ekteskap” fanger et svært bredt spekter av ekteskapsformer. Spesielt kudos må gis til Isra Zariat for sine betraktninger fra en kvinnes synsvinkel.
Og mens hun i kommentarfeltet blir avvist som “kusina til Tullrik”, så kan vi som ikke tror på å skyte budbringeren ha en diskusjon som man kan vokse på. Fri for floskler, nedlatende karakteristikker og bitterhet.
Les også: Voldtekt av arrangert ekteskap
Les også: Har(a)mfull retorikk
Les også: Tendensiøst av Rolfsen
