Foto: Skjermdump/Twitter
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Kvalmen og den vonde følelsen sitter ennå i meg. Sporten jeg elsker så til de grader er igjen blitt gjenstand for negative overskrifter om vold, rasistiske og nasjonalistiske slagord og generell neandertaler-oppførsel fra spillere, funksjonærer og fans. Jeg sitter med inntrykket at en stadig større masse av de jeg vil (nødig) se på “medsupportere” setter sporten i vanry.
Tirsdagens landskamp mellom de to Balkan-naboene var noe av det grelleste på lang tid. Fansen, som møtte tallrik opp på Partizan stadion i Beograd, buet høytlytt den albanske nasjonalsangen før kampstart. Ultranasjonalistiske symboler og referanser til konfliktene på Balkan på 90-tallet kunne sees i fleng. En annen gruppe brant et NATO-flagg, med referanse til det mange serbere ser på som en historisk urettferdighet: nemlig NATOs og vestlige lands stillingstagen på albansk side i Kosovo-krigen.
Likevel startet hele ballet noen få minutter før pause, når en drone ut av det blå kom inn på stadion med et albansk flagg. Og slettes ingen som helst flagg. Flagget, med teksten “Autonom” og bilder av gamle nasjonalistiske ledere, viser et kart over større områder på Sør-Balkan (Kosovo, Montenegro, m. fl.) under albansk styre. Flagget kan helt klart oppfattes som en provokasjon.
En av de serbiske spillerne ble oppmerksom på flaggdronen, og prøvde å få den fysisk fjernet slik at kampen kunne fortsette. Så starter flere av bortelagets spillere å registrere hva som skjer, og i troen på at den serbiske spilleren vil ødelegge flagget starter slåsskampene. Til slutt melder både supportere og funksjonærer seg på kalabaliken, og voldsskandalen er et faktum.
Naivistisk idioti, jingoisme og hatretorikk
Kampen ble på forhånd beskrevet som “høyrisiko” av UEFAs dresskledde herrer. No shit, Sherlock. To nasjoner med et såpasst betent forhold til hverandre etter en væpnet konflikt sent på 90-tallet, og etter Kosovos uavhengighetserklæring for seks år siden, skulle altså spille mot hverandre. Ja, med all lynsjestemning, jingoisme og offerretorikk det skulle innebære.
UEFA dårskap og naivitet har i dette tilfelle vært grenseløst. Med historikken bak en slik kamp burde kanskje nøytral bane vært løsningen. For det var på forhånd ganske mange som fryktet det som fikk skje tirsdag i Beograd. Voldsretorikken, provokasjonene, slåssingen.
I etterkant har pressen også helt bensin på bålet. Serbiske aviser anklager albanske myndigheter for å ha ført inn dronen med flagget for å provosere frem et tap på walk-over for hjemmelaget. Talksport-programlederen Mike Graham kaller Serbia for et uhyggelig land fullt av rasistiske mennesker som burde kastes ut av all internasjonal fotball (venter fortsatt på tweet-svar fra deg, kjære Mike, om det er greit å generalisere slikt om hel nasjon). Og her hjemme er det bare å lese kommentarfeltene på VGNett og i sosiale medier for å se hvordan folk de to ulike leirene slenger med leppa mot hverandre.
Fotball skal være en idrett som faktisk bringer folk hverandre. Fotball skal egentlig være en arena fri for politisk propagering, hatretorikk og fremmedfientlighet, som ikke engang hører hjemme i søppelkassen bak stadion. Men slik som ståa er her, er det som om tro på et sted mellom et mirakuløst langskudd og julenissen.
UEFA har straffe- og definisjonsmakten, men når den ikke følges opp nedenfra, når den ikke internaliseres og når fotball blir en arena for folk som egentlig burde ikke ha noe med fotballen så ender det stygt. Forbanna stygt. Og konspirasjonstenkere, voldsapologeter og banankastere kan glede seg over at sporten så mange av oss elsker blir et redskap for dem.
Jeg begynner å bli lei. Kanskje du som supporter burde bli det også?
