Foto: Fanney Antonsdottir
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Senest nå er det Hege Storhaug og HRS som slenger seg inn i debatten i kjølvannet av Al-Hussains kronikk på VGNett.
– VG rydder kronikkplass til Faten Mahdi Al-Hussaini som skal levere oss den lenge tillyste oppklaringen av påståtte og dokumenterte ekstreme holdninger. Som kjent er nordmenn typisk preget av gode handlinger i de beste meninger, og å hjelpe en ung kvinne i nød, må sies å lunne føres høyt opp på godhetslisten. Al-Hussaini-kronikken vitner nettopp om norske menn som har skrevet kronikk til norske hoder for å redde Al-Hussaini opp i en renvasket livbåt, skriver HRS-leder Hege Storhaug i artikkelen Nordmenn skriver Faten-kronikk – som ikke står til troendes på organisasjonens hjemmeside.
Storhaug viser blant annet til Fatens rolle som talsperson for Stand4Hussains Osloavdeling, som angivelig skal være pro-Iran, pro-khomeinistisk og for sharialovgivning.
I sin kronikk benekter Hussaini på sin side alle angivelige koblinger til fundamentalistisk islamisme.
– Jeg er tilhenger av menneskerettigheter og demokrati fordi jeg mener det er dette som best verner om menneskeverdet og sikrer rettferdighet. Derfor er det ingen motsetning mellom min tro og de universelle verdiene vi finner i menneskerettighetene og demokratiet.
For mye ansvar på skuldrene
Hele polemikken har sin opprinnelse i tildelingen av Bergensstiftelsens pris. En til for noen måneder siden ukjent norsk-muslimsk ungjente er plutselig blitt allemanns eie, etter at hun sto frem som den store stemmen bak anti-ekstremismedemonstrasjonen mot IS tidligere i høst.
Al-Hussaini har fått 150.000 av en stiftelse, klem av statsminister Erna Solberg og et bifall fra det offentlige Norge. Samtidig som hun har fått grove trusler på nett og kalt for “shia-svin”. Som Lars Akerhaug skriver på Minerva så er hun opphøyd til “spydspiss for demokrati og menneskerettigheter, mot ekstremister og radikale nettverk”.
Al-Hussaini er nå et husholdningsnavn og en offentlig person. Livet kommer aldri til å bli som før kvleden hun talte sammen med statsminister Solberg. En kan undres på følgende: kanskje er dette et litt for stort ansvar for en såpass viktig, men akk så ensom stemme? Rollen hun har fått er svært omfattende, som selve lakmustesten på hva som er akseptabel og ikke-akseptabel islam i det norske samfunnet. Som jeg vet er hun ingen teolog. Er hun da laget av samme fiber som andre norsk-muslimske stemmer som Walid A-Kubaisi og Mina Adampour? Tiden får vise.
Å være ekstremismekritisk fra et religiøst utgangspunkt vil innebære å måtte stå ensom mot mange stormer. Sms-ene fra ISIS-sympatiserende sunnier i Norge, kvalme som de er, er bare peanuts i forhold til motviljen hun vil møte fra høyreekstreme og islamofobe.
Samtidig er kritikken mot Al-Hussaini berettiget i den forstand at få har tatt det vanskelige spørsmålet om hennes angivelige tilknytning til en pro-iransk menighet. Igjen har vi måttet vente lenge inntil hennes avklaring på VGNett og den overnevnte kronikken fra Storhaug for å få, om ikke klarhet, så ihvertfall argumenter rundt dette spørsmålet.
Viser samfunnsdebatten som den er
Når Al-Hussaini, som såvidt har tilbrakt uker som i offentligheten som samfunnsdebattant, skaper såpass mye liv og røre gir det grunn til ettertanke. “Vi” har plutselig oppdelt oss i de som heier på henne er blitt Faten-skeptiske. Eller verre, de som hater henne og har begynt å se på henne som “frafallen” og som en fiende av den eneste rette islamtolkningen.
En slik retorikk hvor 19-åringen med selvstendige tanker reduseres til hore eller madonna, til helgen eller djevel er sterkt beklagelig. Og viser dette dessverre hvor fellesdiskursen går hen: i en stadig mer polarisert retning. En uønsket retning, som vil føre at både ytterliggående islamister på den ene, og høyreekstreme, islamofobe og rasistiske krefter på den andre, vil få større handlingsrom.
Identitetsavvisning
Faten er et slags uventet anomali i at hun som troende og synlig muslim tar såpass hardt til motmæle mot ekstremistiske mørkekrefter innenfor islam.
Innenfor “vi”-diktonomien har man alltid tenkt seg synlige muslimer som ekstra religiøse, ekstra praktiserende, samt ekstra konservative eller reaksjonære når det gjelder sosiale temaer, herunder likestilling og seksuelle minoriteter. Av den grunn overrasker sikkert Fatens kronikk positivt mange. Men har vi ikke tidligere hørt om homofile imamer, og om muslimske stemmer som mener at det er mulig å kombinere religion, samt legnings- og kjønnsrollediskusjon i samme lapskaus?
Som overnevnte Kubaisi tidligere har påpekt så kan man ikke skremmes bort fra sin identitet og tro, men heller “få muligheten til å modernisere, integrere og fornye islam i harmoni med samfunnets grunnleggende demokratiske verdier og tradisjoner”.
En slik identitetsavvisning eller oppgivelse er altså ikke mulig, tenker jeg. Kampen for at gode og progressive krefter skal vise vei i det flerkulturelle Norge skjer med denne i behold. Og derfor er det viktig å ikke overlate en såpass reflektert, men ung stemme, alene i kampen mot mørkemennene på begge sider av gjerdet.
