Foto: George Garrigues
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
9. november 1989. Nøyaktig 25 år siden. I en pressekonferanse kunngjør talsmann for sentralstyret i Øst-Tysklands statsbærende kommunistparti SED, Gunther Schabowski, at alle landets innbyggere kunne reise over grensen til Vest-Berlin og Vest-Tyskland umiddelbart.
Partisjef Erich Honecker var blitt avsatt. Noen få uker hadde så å si samtlige land i den tidligere øst-blokken kvittet seg med fire tiår med kommunistiske ettpartistater. På mindre enn et år ble Tyskland og Berlin samlet under det vestlige liberale demokratiets favn. Året etter det igjen ble Sovjetunionen oppløst og den kalde krigen sluttet.
Samme dato, 51 år tidligere. Nyheten om drapet på en tysk diplomat i Paris skaper illsinne og lynsjestemning. Gjerningsmannen skal etter alt sigende har vært jødisk. I Berlin og overalt ellers i Tyskland er dette som får begeret til å renne over, godt hjulpet av fem års internalisert hatpropaganda fra nazi-myndighetene. Synagoger brennes, butikkvinduer knuses, folk bankes livløse opp. Året er 1938, og natten som skulle bli kjent som “Krystallnatten” blir for alvor startpunktet til det som skulle bli den fysiske utslettelsen av helt folkeslag. I løpet av natten ble 200 jøder slått i hjel, 267 synagoger brent ned, 7500 butikker ødelagt og 26 000 jøder ført til konsentrasjonsleire.
Rød tråd
En rød tråd går gjennom begge novemberdatoene. Krystallnatten føyde seg inn i flere begivenheter hvor tysk aggresjon førte til slutt Europa, og resten av verden, i den moderne epokens mest tilintetgjørende krig. Etter konflikten dalte en todelt fred over seg: Tyskland, som resten av verden, endte opp med å bli delt i to ideologiske leire. Inntil murens fall en kjølig novemberkveld.
Siden kommunismens og Berlinmurens fall har det vært en dyd av nødvendighet for det nye europeiske fellesskapet, EU, å bygge opp en sterk verdi-identitet rundt essensielle verdier, slik at det som skjedde 9. november 1938, og det som man endte opp med, ikke gjentar seg. Rettstaten, troen på inklusjon, på maktfordeling, sosial fremskritt og ikke minst menneskerettighetene har vært malen. Inspirasjonen fikk nytt giv under begivenhetene 9. november 1989. Berlinmurens fall ble positivitetens og fremtidsoptimismismens 9. november. Tyskland og Europa skulle se fremover, og ikke bakover til barbariets, hatets og jødeforfølgelsens 9. november.
Viktigere enn før
Senere i dag skal tverrpolitiske krefter her hjemme markere Krystallnatten. Blant annet skal de i forbindelse med markeringen også holdes et seminar med fokus på bygging av fiendebilder i forkant av folkemord, med Holocaust, Bosnia og Rwanda i sentrum. Viktig sådant.
For er det noe man kan konkludere med er at de “europeiske grunnverdiene”, fra etterkrigstidens humanisme, og videre styrket etter murens fall, er nå under angrep. Og til gagns. En trenger ikke rakettforsker i statsvitenskap for å se hvordan ytterligående krefter i Europa (og store deler av verden) vinner mer terreng. Hvordan de harde og konfronterende posisjonene foretrekkes foran opplyst uenighet og forstand. Hvordan optimismen i ettermurstiden har blitt snudd til finanskrise. Hvordan ektremister, populister og konspirasjonsteoretikere greier å fiske stemmer og sympati i det som mange ser på en usikker fremtid.
Jødiske synagoger brennes igjen. Muslimske kvinner i hijab blir slått og spyttet på. Rumenske tiggere omtales som lus i aviskommentarer. Flyktninger uten dokumentasjon nektes legehjelp. Kvinnelige samfunnsdebattanter trues med voldtekt eller drap på nett. I øst herjer det en krig som kan bli potensiell verdenskonflikt. Her hjemme måtte også dessverre oppleve hva hatets ødeleggende kraft kan få til en regntung julidag.
Og dermed med dessto større grunn er samfunnet, både sivilsamfunnet og det offentlige, nødt til å gjenfinne inspirasjonen fra 1989. Fra optimismen og inklusjonen. Alternativet står i historiebøkene våre, og må aldri igjen bli en realitet. Ellers kan man risikere at fremtidens murer aldri vil la seg rive igjen.
