Tor Bach, Redaktør, Tidsskriftet Monitor
Siste uke hadde jeg fornøyelsen av å se på TV sammen med en gruppe ungdom fra Holmlia. Disse ungdommene er alltid hyggelige, ville og gale og fulle av liv. Onsdag kveld var et unntak, jeg har brukt en del av dagen etter til å se på bildene av dem der de stirrer inn i TV-skjermen: dystre, undrende, skremte og fortvilte. Foranledningen var Brennpunkts intervju med Joe Erling Jahr. Ungdommene forstod ikke hvorfor Brennpunkt sendte intervjuet. Det gjør jeg, men det eneste nye som kom frem var at Jahr for første gang har sagt seg villig til å stille opp i et intervju etter drapet.
Brennpunkt har et annet syn på saken. NRKs nettsider skriver redaktør Per Anders Johansen:
Dersom vi ikke tar historien om Joe Erling Jahr på alvor, er det ganske sikkert at Benjamin ikke blir det siste offeret. Derfor har Brennpunkt-redaksjonen valgt å lage dette programmet.
Ja, mon det? Kan vi hindre nye drap hvis vi får servert Jahrs ulykkelige livshistorie? Gir den sørgelige beretningen om en guttunge som ble sviktet av alle, inkludert barnevernet, en ny innsikt i et kriminelt politisk miljø? Finner vi gjennom Jahrs historie noen fellesnevnere som går igjen hos de andre i nazimiljøet? Fikk vi revolusjonerende nye fakta om Joe Erling Jahr?
Mitt svar er nei. Menneskene i de nazistiske miljøene er like forskjellige som mennesker i alle andre miljøer. Jahrs naive betraktninger omkring nazismen gir oss ingen nevneverdig innsikt i ideologien til disse miljøene. Og tro meg, ideologien er der, i langt større grad enn det Jahr klarte å anskueliggjøre. Man kan kjøpe en hel nazistisk pakke som dekker nær sagt alle behov: Livssyn, klesstil, tidsskrifter, musikk. Det er fullt mulig å leve hele livet i et nazistisk miljø, upåvirket av ubehagelige korrektiver utenfra. Skulle man støte på korrektiver kan man avfeie dem at de er en del av den store sammensvergelsen. Ledende folk i dette miljøet tar høyere utdanning, uten at de av den grunn forlater sitt bisarre tankeunivers av konspirasjons- og raseteorier.
For disse er Jahr en brikke i spillet, en fotsoldat som kan ofres, og som kan brukes som ikon, fordi han i motsetning til mange andre i miljøet tror på forbudet mot tysting.
Jahrs historie kom frem i retten. Jeg hørte den fra presserommet, hvor journalistene førte hviskende samtaler om en forsvunnet kjælegris. Faktisk ble hele hans livstragedie bedre fortalt i retten.
Jeg hører ikke til dem som er motstandere av å sende et intervju med Jahr, men hvorfor denne tannløsheten? Hvorfor gir ikke Brennpunkt en bred beskrivelse av de organisasjonene som utgjør miljøet Jahr vanket i? Hvorfor får vi ikke en presentasjon av det forrykte ideologiske landskapet? Hva med å avsløre den nazistiske musikkindustrien? Hva med bakmennene og ideologene, og da tenker jeg på annet enn de forskjellige kanalers koseintervjuer med Tore Tvedt.
Et intervju med Jahr, koblet med en eksponering av de antidemokratiske kreftene som sugde ham til seg, kunne blitt et avslørende og bitende program. Sånn som det ble nå endte det med et sosialpornografisk innslag for mitt vedkommende akkompagnert av hoderysting og fortvilte blikk fra ungdommer som siden drapet har levd med vissheten om at det like gjerne kunne vært dem selv som ble offer.
