Foto: Jon Zander
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Ber du om bråk, så får du bråk.
Terrorangrepet mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris var et angrep på ytringsfriheten, det kunne jeg ikke sagt meg mer enig i. Men hvorfor sa ingen det samme da 1.6 milliarder muslimer ble angrepet og krenket for å være en del av noe som både du og jeg tar avstand fra?
Kompromissløst og hardt går 21-åringen til verks i sin kommentarartikkel Ytringsfrihet – deres «fredelige» måte å drepe på. Videre argumenterer hun med at “ytringsfriheten gir lov til å angripe og drepe et annet menneske eller en viss folkegruppe så lenge du gjør det med ord og ikke våpen”.
– Ingen vil kalle deg terrorist eller ekstremist, fordi det var en “fredelig” måte å drepe på, er en del av hovedpoenget og argumentasjonen hennes.
Bidraget har skapt temperatur og diskusjon. Så mye som 113 unike brukere av Aftepostens nettdebatt har i skrivende stund kommentert artikkelen.
Ordets makt
En kan på mange måter skjønne tankegangen. Sadol er kritisk, ung, og artikkelen er preget av rebelsk sinne overfor det hun ser på som en vestlig paternalisme. 21-åringen føler seg både uthengt og tilsidesatt, og gir uttrykk for meninger som man må respektere retten hennes til å ha, selv om man er dønn uenig.
Likevel, for det er nettopp respekten for frie ytringer, og ikke annet hun får av meg. For at artikkelen ikke skal bli feiloppfattet, forsikrer Sadol leseren om at hun ikke støtter noen form for terror. Likevel virker synet hennes konkret på Charlie Hebdo-angrepet, og ytringsfrihet uklart og tvetydig.
– At dette endte med et terrorangrep, var ikke noen stor overraskelse. Ikke at jeg på noen som helst måte støtter terror, men det er dessverre ikke første gang at jeg som muslim er blitt angrepet av media – i ytringsfrihetens navn.
Sammenligning som provoserer
Sistnevnte sammenligning er det som provoserer mest i kommentarfeltet. Egne subjektive opplevelser av hverdagsrasisme (som jo knyttes til et mønster mange unge med synlig muslimsk tilhørighet opplever i Norge) og et konkret terrorangrep. Begge basert på ideologisk hat og spilttelser mellom mennesker på mange plan.
Jeg kan oppfatte det slik som om det ene forutsetter det andre, eller enda verre, at disse to skulle utjevne hverandre i Sadols hode. Og da er man virkelig ute på ville veier. For er det nettopp noe som opprettholder fronttankegang og ekkokammer, så er det nettopp en slik logikk om at “det ene er like ille som det andre”.
Noe annet som jeg reagerer på, er likhetstegnet ytringsfrihet, krenkelse og drap. Ordet er mektig, uten tvil. Ordet har ved flere anledninger unnskyldt og legitimert vold, drap, og i de verste tilfellene folkemord. Ytringsfriheten presenterer Sadol som en 100 prosent negativ størrelse, som en absolutt størrelse til bruk for å sverte hennes trosfeller. Hun glemmer de langt flere (også norske muslimer) som bruker denne samme ytringsfriheten til å utgjøre en positiv forskjell, til å dempe gemyttene, til å fronte frontene og avkle utjevningslogikken. Under en slik totalt negativ situasjonsbeskrivelse har det liberale demokratiet forlengst opphørt å eksistere, og ytringsfriheten likeså. Argumentet motsier seg selv.
Joda, Charlie Hebdo og andre likesinnede har vært vulgære, de har krenket, men de har ikke viftet med sverdet eller hatt fingeren på avtrekkeren. Argumentet om den “fredelige volden” som Sadol prøver å fremheve i sin tekst blir vanskelig å kjøpe. Man faller i en simplistisk felle, hvor alt blir grovt forenklet.
“Gudene klarer seg selv”
For en tid tilbake uttalte Anne Sender, tidligere tilknyttet Det Mosaiske Trossamfund, at religiøse hovedstørrelser (“Gud”, “Allah”, “Jahve”, osv.) ikke trengte ekstra lovbeskyttelse. Hun mente de klarte seg selv mer enn godt nok.
Jeg husker stedet. Seminarhallen i nærheten av Eidsvoll-bygningen, som ledd i et 200-årsjubileum hvor man har tatt opp, grublet, spurt seg kritisk og diskutert fortiden som har gitt grunnlaget for nåtidens Norge.
Ytringsfriheten forutsetter ytringsansvar. Kritikk og krenkelser av religion er ubehagelige nettopp fordi det går rett inn i identitetshjerterota. Enten du heter Fatima og bærer hijab, eller om du heter Ingve, bor i Kvinesdal og har bannlyst både alkohol og offisiell likestillingspolitikk fra ditt hjem. Såpass viktig er det for den enkelte. Men så mye må man tåle i et norsk ordskifte.
Til sist hadde det vært flott å høre mer fra denne 21-åringen. Hvorfor sinnet? Hvorfor frykten? Hvorfor en (tilsynelatende) mistrivsel som synlig minoritet i det uperfekte Norge? Som gang på gang kåres til verdens beste land å bo i. Tross steile debattfronter, 22/7, ja, tross alt egentlig.
For viktigst av alt er veien som skal stakes ut i fremtiden. Hvordan hindre et nytt 22/7? Hvordan hindre at et Charlie Hebdo-angrep skjer i Norge? Hva slags offentlig diskurs man skal ha, som inkluderer også upopulære og kontrære stemmer? Virkeligheten er oftest for komplisert til å bli kategorisert i absolutter.
