Foto: Fanney Antonsdottir
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
- – Aktiv dødshjelp er forbudt i følge islam - 14.11.2024
I disse dager, hvor skytingen i Chapel Hill, samt terrorangrepene i København og i Paris har preget overskriftene, er det ikke unaturlig å snakke om hatytringer, krenkelser og yttergrensene for hva får lov til å si, eller mene, eller handle.
Craig Hicks, mannen som som er siktet for trippeldrapet på muslimske studenter i Nord-Carolina, var en helt vanlig godt voksen herremann før han utførte ugjerningen. Hicks hadde rent rulleblad, men kanskje holdninger som skulle bli skjebnesvangre for de tre studentnaboene med muslimsk bakgrunn.
Hicks skal ifølge CNN være tilhenger av anti-teisme, en mer kompromissløs form for ateisme, som har blitt mer vanlig i USA enn f eks i Norge. Ifølge eksperter ser anti-teister religion som noe tilbakestående, som representerer uvitenhet. Enhver person eller institusjon forbundet med religion sees på som skadelig og en sosial fare. 46-åringen skal ha postet sterkt religionskritiske innlegg, både om kristendom og islam.
Her kan det være helt klart en sammenheng mellom Hicks Facebook-postinger og egne private meninger, til tross for at han inntil siktelsen for Chapel Hill-drapene hadde et rent rulleblad. Veien fra radikale bastante ytringer til å utføre hatkriminalitet var skremmende kort i dette tilfellet.
Krenkelse og mothandling
Når vi snakker om hendelsene i Paris og København kan man snakke om terror. Ideologisk og politisk motivert. Krenkelsesmotivet, ved at man publiserer karikaturer av muslimenes profet, skaper sinne også blant ikke-voldelige muslimer. Ekstreme islamistiske grupperinger bruker det for all det er verdt i sin forskrudde ideologiske visjon om Vesten, som med sin “ytringsfrihet” fører en kamp mot muslimene.
Samtidig gjelder paradoksalt nok også den lovgaranterte ytringsfriheten for de samme ekstremistiske kreftene. Terroristen Amedy Coulibaly, som angrep koscher-butikken i Paris, støttet IS. 22-åringen som utførte angrepet i København skal også ha hatt radikalislamistiske holdninger og vært negativt innstilt til jøder.
Både i Chapel Hill-skyterens og i Paris og København-islamistenes tilfelle har ytringsfriheten hatt negative konsekvenser, og ført til radikalisering, fremmaning av fiendebilder og essensialistisk svart-hvitt-tankegang. Krenkernes og kritikernes ytringsfrihet stopper der ekstremistenes egenerklærte “frihet til å ta affære” begynner.
Ytringsfrihet kontra ytringsfrihet?
Ytringsfriheten i seg selv er ikke absolutt. Tilbake til høsten 2011, mens Norge slikket sine sår etter terrorangrepene på Utøya og Regjeringskvartalet, ble dette synet påpekt i kronikken Uakseptable ytringer i Aftenposten av universitetsprofessorene Arne Johan Vetlesen og Thomas Hylland Eriksen, samfunnsdebattant Bushra Ishaq, og skribent og postdoktor Sindre Bangstad. Når ytringsfriheten kan gi negative konsekvenser, og ikke minst negative handlingskonsekvenser, så må den møtes med et resolutt ytringsansvar.
I det motsatt ende av meningsspekteret finner vi daværende Civita-rådgiver Kristian Tonning Riise, nå leder for Unge Høyre, som i slutten av 2013 vakte oppsikt med sitt utspill om at man heller burde gi hatefulle ytringer økt rettsvern enn å kneble slike. Utspillet kom i kjølvannet av “Negerjeger-saken”, hvor en Tromsømann i 20-årene ble siktet for brudd på rasismeparagrafen etter å ha kommet med sterkt rasistiske utsagn fra sin Twitter-konto. “Et liberalt flerkulturelt samfunn kan bare fungere hvis vi lærer oss å leve med friksjon”, var en av hovedargumentene hans.
I en ideell verden ville alles ytringsfrihet bli holdt i sjakk av ytringsansvaret. I praksis kan vi heller snakke om “den positive ytringsfriheten” kontra “den negative”, hvor sistnevnte sees på som ikke bare retten til hån og grove krenkelser, men gjennom hyllester og oppfordringer til hat og vold overfor spesifikke samfunnsgrupper.
Noe av det som gjør ytringsfrihetsdebatten prinsipielt vanskelig er om man skal verne ideer, individer eller grupper. Ikke alle ideer er kanskje godtagbare, og ikke alle individ- og gruppeinteresser kan beskyttes til det ytterste.
Et godt lovverk er ikke nok, hvis den ikke brukes aktivt. Ytringsfriheten må ha de riktige verktøyene slik at den er i stand til å kunne håndtere sine egne gjøkunger: hatretorikken, konspirasjonstenkningen, og skapelsen av fiendebilder, blant andre. For det ligger både et paradoks og en selvfølge i at ytringsfriheten skal ta seg selv i nakken. Foreløpig er det å korrigere egne overtramp det eneste alternativet, fremfor begrensning.
