Foto: Privat/Facebook
- Et klangrikt fellesskap - 19.02.2015
Kunne Nico & Vinz (illustrasjonsbildet) ha kommet dit de er i dag dersom de ikke hadde røtter i afrikansk kultur og musikk? Er det nødvendig for flerkulturelle utøvere å ”finne tilbake til røttene” for å slå gjennom?
Mange unge i dag har vokst opp i et multikulturelt samfunn og i en tid med konstante impulser fra hele verden gjennom internett, reising, musikk, filmer og tv. Unge utøvere som vokser opp med ben og røtter i flere kulturer kjenner seg ikke igjen i merkelapper som ”flerkulturell musiker”.
Eksotiske merkelapper
Et fellestrekk ved mange av dagens unge utøvere som har flerkulturell bakgrunn er at problemstillingene rundt ”det flerkulturelle” ikke virker så relevant for dem. Den moderne forståelsen av kultur er mer flytende. Man kan i større grad velge hva slags aspekter av identiteten man ønsker å framheve. Kanskje ”det flerkulturelle”, eller røttene til kulturer utenfor ”den norske”, er en ekstra dimensjon til identiteten, og ikke det som definerer ens identitet. Kanskje velger man selv hva som har en verdi og relevans i ens liv, og i musikken en skaper. I så fall, er det den ”ekstra dimensjonen” som gjør musikken og uttrykket til noe nytt, noe spesielt, noe som fenger? Er det den ”ekstra dimensjonen” som gjør at Nico & Vinz slår så sterkt an?
På 80-tallet var integreringsiveren stor – så stor at den kanskje tok over for verdien av musikken i seg selv. Er tida kommet for å sette musikk i sentrum i all sin fargeprakt og la spørsmål om integrering få hvile, i visshet om at dagens unge musikere – som Nico & Vinz – bærer med seg sin mangfoldige kulturarv uten at vi med det trenger å sette eksotiske merkelapper på dem? Er integreringstanken i ytterste konsekvens blitt et hinder for nye musikkuttrykk og nye stemmer, fordi de ikke lenger passer inn i den ”eksotiske” boksen vi fant opp på 80-tallet?
Mål: Å endre holdninger
Da Rikskonsertene for ca 30 år siden satset på ”formidling av musikk fra innvandrernes kulturer” som et eget arbeidsfelt, var hverdagen og virkeligheten en annen enn i dag. Det norske samfunnet var preget av fremmedfiendtlighet og rasistiske strømninger på den ene siden, og antirasistiske bevegelser, miljøer med interesse og åpenhet for omverdenens kulturer på den andre siden.
Elleveårige Deepika Thathaal – nå kjent som Deeyah – og åtteåringen Jai Shankar turnerte Oslo-skoler med indisk tradisjonsmusikk i en pilot i 1988. Det var så vellykket at forskningsprosjektet “Klangrikt fellesskap” ble satt i gang, med mål om å endre barns holdninger til innvandrere gjennom musikk. Oppsummeringen stadfestet at mobbetendensene i de utvalgte klassene var blitt mindre, og at elevene her i langt mindre grad enn sine medelever støttet opp om rasistiske holdninger. Musikerne som deltok i Klangrikt fellesskap opplevde i tillegg at deres egen kulturelle identitet var styrket. Rapporten vakte internasjonal interesse, og snart fikk Rikskonsertene en million øremerkede kroner til det som ble Norsk Flerkulturelt Musikksenter.
På tide å tenke nytt
Siden da har Rikskonsertene sendt musikere fra mange land og mange kulturer ut på skoler og konsertscener landet over. Klare og gode intensjoner om å bruke musikk og ulike musikalske og kulturelle uttrykk for å spre åpenhet, toleranse og forståelse har brøytet veiene. Rikskonsertene var et forbilde på det flerkulturelle musikkfeltet i Norge. Men nå er tida og samfunnet annerledes. Nå må vi lytte til de nye stemmene, se etter de nye uttrykkene og snakke med de unge miljøene.
Opprinnelig publisert på ballade.no, redaksjonelt uavhengig nettavis for og om norsk musikkliv. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med skribentens og avisredaktørens tillatelse.
