Foto: Arbeiderpartiet
- Den norske samfunnskontrakten - 26.05.2015
Vi må stille krav til hverandre, stille opp for hverandre og få alle gode krefter til å samarbeide. Dette er den uskrevne norske samfunnskontrakten: Det usynlige båndet som binder oss sammen, som gjør oss til et samfunn. Når balansen mellom forventninger og fellesskap treffer godt, kan også hver enkelt få mulighet til å bli den beste utgaven av seg selv. Det gir friheten til å forme sitt eget liv.
Majoran Vivekanthan skriver i en kronikk om hvordan klart definerte enkeltsaker kan drive enkelte politikere. I sin kronikk spør hva han hva som er min hjertesak, og definerer dem selv slik at «ofte springer slike saker ut av personlig erfaring, nær kontakt med dem det gjelder eller en sterk politisk overbevisning».
Jeg er glad for at Vivekantahan er interessert i det jeg mener, og benytter gjerne muligheten til å svare.
Enkelttiltak er ikke drivende for mitt engasjement.
Reell frihet
Dette driver meg: At vi stiller krav til hverandre, at vi stiller opp for hverandre, og at vi er villige til å forene alle gode krefter. Altså plikter, rettigheter og samarbeid. Jeg liker å tenke på dette som den uskrevne norske samfunnskontrakten. For meg er dette et synonym for reell frihet.
Hvordan kan dette være drivende for meg? Fordi jeg vet hva det vil si å bli møtt med for lave forventninger, og har sett hva det vil si å bli møtt med for høye.
Derfor er det så viktig for meg at Lisa på 9 år blir sett, at Arne på 45 har muligheter, at Alisha på 20 vet at også hun kan bryte glasstak. Jeg vil at denne samfunnskontrakten skal være reell, for alle, en mulighet, for alle, og ikke en byrde som bryter den enkelte ned.
Kan sikkert bli tydeligere
Dette er tanker som Vivekanthan blant annet kan gjenfinne i arbeidet mitt for programkomiteen til Arbeiderpartiet i 2012, da jeg ledet utvalget som utviklet ny velferdspolitikk for partiet. Han vil finne det i debattene om «norsk kultur» mot Jon Hustad året etter. Vil han lenger tilbake, kan han også kjenne den igjen i budsjettdebatten på Stortinget i 2009, og i skolepolitiske innlegg mens jeg var medlem i utdanningskomiteen på Stortinget i forrige periode.
Vivekantahan skriver at han har saumfart de fleste nyhetsmedier «i mer enn ti år» og «fremdeles ikke fått med meg hva som er Tajik sine hjertesaker». Jeg kan sikkert bli tydeligere.
Samtidig ser jeg at han i kronikken sin blander kortene. Han går fra å utfordre på hjertesaker til å be meg ramse opp enkelttiltak jeg har kjempet for. Det er noe annet. En hjertesak trenger ikke å være et lett tabloidisert tiltak, eller et økonomisk virkemiddel som ti millioner kroner til et antirasistisk tiltak, eller fem millioner til et skoleformål. Selv synes jeg det er litt flaut med politikere som skal smykke seg med et enkelttiltak. Ikke at jeg aldri har gjort det. Litt selvinnsikt bør man ha.
Men enkelttiltak er ikke drivende for mitt engasjement. Så hvis det er dét han vil jeg skal svare: Da må jeg dessverre skuffe.
Lar ikke bakgrunn definere
Det som står igjen etter oss til slutt, som enkeltmennesker, politikere og politiske partier, er hvilke verdier vi fremmet når vi kunne. Ikke enkelttiltakene. Ikke sexy utspill. Ikke oppramsinger av saksfelt som kan passe som svar på «hva brenner du for».
Vivekanthan skriver også at jeg er «varsom med å bli assosiert med saker som integrering, diskriminering og asylpolitikk». Vel. Siden han har «saumfart» norske medier i «mer enn ti år» vil han se at dette ikke stemmer. Dette er debatter jeg har deltatt, og vil fortsette å delta i.
Det han kanskje mener er at jeg ikke skyver innvandrerbakgrunnen min foran meg, eller lar den definere meg. Det ser jeg ingen grunn til å begynne med nå heller.
Svaret er først publisert på Nrk Ytring.
