Foto: Pressebilde Antirasistisk Senter
- Kan det være hatefullt å brenne en bok? Svaret er ja – det KAN være det. - 28.11.2019
- Problematisk utvikling i IRN - 29.03.2017
- Et liv som “ulovlig” - 22.02.2016
Et forbud mot hatefull tale følger av våre internasjonale forpliktelser, først og fremst FNs konvensjon mot rasediskriminering, men også FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter. Hvis vi fjerner forbudet fra norsk lov, oppfyller vi dermed ikke lenger grunnleggende internasjonale forpliktelser vi er bundet av. Det er ingen tvil om at dette vil medføre reaksjoner fra de relevante internasjonale organene, ikke minst FNs rasediskrimineringskomité.
Noe av det viktigste med paragrafen er at den bidrar til at «folkemordretorikk» holdes utenfor den offentlige sfære. Et relevant eksempel er en uttalelse hvor lederen i den nynazistiske organisasjonen Vigrid, Tore Tvedt, tok til orde for utryddelse av jøder. Tvedt ble straffet for uttalelsen under § 135 a. Dette har uten særlig tvil bidratt til at han og andre ikke gjentar slike ytringer i tide og utide, være seg på Facebook eller når journalister skulle være villige til å gi dem en mikrofon. Uttalelser som dette – og en eventuell diskusjon om hvorvidt allerede utsatte minoriteter bør eller ikke bør utryddes – har ingen meningsfull plass i offentlig debatt. Minoriteter bør simpelthen ha et krav på å slippe å forholde seg til slike hatefulle uttalelser. Majoritetssamfunnet har et juridisk og etisk ansvar for å beskytte utsatte minoriteter mot slikt hat.
Det vil være klart feil å anse at dagens forbud ikke har noen reell betydning. At minoriteter faktisk har et reelt vern mot den mest ekstreme hatefulle talen, er kanskje den viktigste konsekvensen av forbudet. En offentlighet som derimot skulle åpne opp for slike ekstreme ytringer, risikerer i praksis å redusere ytringsfriheten til minoriteter, som kan skremmes fra å delta i debatter. Ut fra vår gjennomgang av nettdebatter hvor hatefulle ytringer forekommer, er dette en vanlig konsekvens. De eneste anmeldelsene Antirasistisk Senter har levert de siste par årene etter rasismeparagrafen, var mot to sterkt antisemittiske og rasistiske nettsteder. Det ene nettstedet uttalte eksempelvis at jøder er «Satans» barn og at de skal «utryddes». Ekstrem retorikk som dette ble gjentatt i artikkel etter artikkel, med utfall rettet mot jøder, muslimer og personer med afrikansk bakgrunn. Risikoen ved sider som dette er ikke at mange vil lese dem. Risikoen er at noen få vil lese dem. Faren er at virtuelle møteplasser som dette også fungerer som yngleplasser, hvor likesinnede finner hverandre og inspirerer hverandre. Uten rasismeparagrafen står vi tilnærmet tiltaksløse overfor nettsteder som dette. Enhver antisemitt eller rasist vil kunne opprette et nettsted hvor man tøylesløst kan utbasunere et hat mot jøder og andre.
Samtidig fungerer ikke prinsippet om tilsvar særlig godt når det gjelder ekstreme nettsteder. Nettstedene selv åpner stort sett aldri opp for motytringer. I tillegg er det et spørsmål om hvordan man skal debattere mot så ekstreme, morderiske anskuelser som dette. Hvordan argumenterer man mot noen som mener at jøder er «Satans barn»? Mange som ønsker å oppheve forbudet, sier at man heller bør ha fokus på å svare på hatytringer. Problemet med dette argumentet er at det i praksis er ganske få som tar seg tid til å svare på hatet. Når eksempelvis den islamofobe hatbloggeren Fjordman skriver en kronikk i en norsk avis, kan man telle på én hånd hvor mange som gjør jobben med å svare ham. Man må gjerne ha det synet at siktemålet er å fjerne paragrafen, men når det gjelder dette argumentet mener vi at man bør begynne i den andre enden: Som et minimum må man begynne med å jobbe fram en debattkultur hvor hatet faktisk får et tilsvar.
Det er videre viktig å ha med seg at forbudet ikke bare gjelder offentlige debatter. Det gjelder også i en del daglige situasjoner. Et eksempel var da en kunde med grove rasistiske utsagn skjelte ut en dørvakt med afrikansk bakgrunn utenfor et utested (og foran et publikum). Kunden ble ilagt en bot med hjemmel i rasismeparagrafen. Fjerner man paragrafen, svekker man dermed folks vern mot grov rasistisk tale også i det daglige. Det er viktig å ha med seg at dette ikke er et særnorsk forbud. Det er et internasjonalt forbud. Om man – til forskjell fra Antirasistisk Senter – skulle mene at forbudet ikke spiller en positiv rolle i Norge i dag, bør man huske at man ved å fjerne forbudet også undergraver et internasjonalt forbud som man har innført av nokså klare grunner. Dette var et verktøy man ønsket i lys av de katastrofale konsekvensene rasistisk hat har medført i vår nære historie. Ingen mener dermed at forbudet løser alle problemer med rasisme og ekstremisme – langt fra; kun at det er ett av verktøyene man bør ha i verktøykassa.
At man har som verktøy muligheten for å straffeforfølge hatefull tale, kan være uvurderlig i noen situasjoner, eksempelvis i møte med organiserte hatgrupper som begynner å utgjøre en trussel. Slik sett må man også se forbudet i et lengre historisk perspektiv – noen ganger vil man dessverre trenge det enda mer enn nå. Som ytringsfrihetskommisjonen skrev i sin begrunnelse for nødvendigheten av å opprettholde forbudet: «For det første har vi ingen garanti for at den offentlige korrigering fungerer på alle områder i overensstemmelse med de refererte idealer. Det er alltid en fare for uheldige følger av fri agitasjon for diskriminerende holdninger i retning av en mer almen utbredelse av slike holdninger. Og dette gjelder selv om det ikke er noen oppfordring til, eller noen direkte fare for ulovlige handlinger. Om ikke annet kan det altså være gode grunner for å ha en lovbestemmelse som kan fungere som en slags beredskap overfor agitatoriske fremstøt.»
I sum tilsier juridiske, etiske og pragmatiske grunner at paragrafen fortjener en varig plass blant de mange andre paragrafene i vår straffelov.
Først publisert i Dagavisens Nye Meninger-seksjon. Gjengitt i sin helhet på utrop.no med Berglund Steens og avisens tillatelse.
