Foto: Persian Dutch Network
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
5. mai i år fikk Selbekk en henvendelse fra Amnestys studentorganisasjon i Bergen om han kunne tenke seg å delta på en ytringsfrihetsdebatt under den årlige menneskerettighetsuken i september. Han svarte ja, men ni dager senere tikket det inn en ny e-post, med beskjed om at invitasjonen var trukket tilbake.
“Avgjørelsen til flertallet er dels begrunnet med sikkerhetsmessige hensyn, og dels begrunnet med ønske om en kvinnelig debattant,” lød begrunnelsen.
Reaksjonene lot ikke vente på seg. Selbekk, som etter publisering av Muhammed-karikaturene i 2006, ble truet på livet, har kalt avgjørelsen “urovekkende”. Per Edgar Kokkvold, tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, mener Amnesty-studentene har gitt etter for irrasjonell frykt. Jussprofessor Jan Fridthjof Bernt, som etter planen skal være med i samme debatt som Velbekk har måttet trekke seg ut av, reagerer også kraftig, og hevder Amnesty gjør en “gal vurdering”.
Lederen av Amnesty Student Bergen mener på sin side at det hele handler om et ressursspørsmål og tar selvkritikk for “slett forarbeid” foran debatten.
Falitterklæring
I en slik setting kan det være greit å reflektere over at begrenset organisatorisk kapasitet og erfaring kan ha vært utslagsgivende. At man kaster ut nettopp Selbekk av en debatt etter å ha vurdert saken i såpass kort tid, vitner om at man ikke har gjort grunnarbeidet sitt godt nok. Selbekk er, nesten ni år senere etter karikaturstriden og drapstruslene, fortsatt en mann som må se seg over skulderen, og som må ta en rekke forholdsregler når han beveger seg rundt. Samtidig er han blitt en viktig aktør i debatten om ytringsfrihet i Norge.
Sist jeg så og hørte Selbekk var under en konferanse i regi av Universal Tolerance i Drammen. Sikkerhetsopplegget var mer omfattende enn hva som er tilfellet på en gjennomsnitts norsk lufthavn før innsjekking. Uniformert bevæpnet politi var tilstede for beskyttelse av de tilstedeværende, og alle måtte inn gjennom en grundig metalldetektorsjekk før man fikk entre bygget. Ikke bare Selbekk var en “sikkerhetsrisiko”, men også flere andre av foredragsholderne. Seminaret var planlagt en god stund i forveien, og måtte kutte på lengden som følge av terrorangrepene i København knapt to uker tidligere fra en helg- til en kveldsseminar. Men å kaste ut de inviterte kom ikke på tale, selv på ganske kort varsel. Konferansen måtte holdes, uansett.
Et slag i trynet
Alle kan gjøre en feil, og det er like greit å innrømme egne arrangements- og kapasitetsmangler. Problemet er det mange negative konsekvensene dette vil få. Å trekke tilbake invitasjonen til Vebjørn Selbekk til en ytringsfrihetskonferanse var en falitterklæring, og et slag i trynet til mange andre som jobber for det frie ord, ikke bare hjemme, men også i land hvor forholdene er langt verre, og man ikke kan unnskylde seg med “ressursproblemer”.
Og derfor er det også positivt at arrangørene etter hvert ombestemte seg og sendte en ny invitasjon til Selbekk.
Selbekk er en mann som ble gjort til den ytterste syndebukk for ni år siden, men som sto oppreist i stormen. Selbekk har i ettertid innrømmet egne feilsteg og har i ettertid også forsont seg med den tidligere islamisten Ahmed Akkari. Sistnevnte ble i 2006 kjent som imamen som reiste rundt i Midtøsten og hisset opp religiøse ledere mot Danmark og Norge under karikaturstriden. Nå står begge forhåpentligvis på samme side i kampen mot de samme mørkemennene som nå hyller IS og angrepet på Charlie Hebdo, og som la blomster på stedet hvor drapsmannen i København ble skutt ned av politiet.
Begrenser ytringsfriheten
Ved å i første omgang kaste ut en så viktig person som Selbekk fra en ytringsfrihetsdebatt er man med på å la frykten få siste ordet. Voldskreftene og mørkemennene som påstår at de representerer hele verdens musilmer, vinner frem. Ytringsfriheten innskrenkes. Og ikke bare Selbekks ytringsfrihet, men også ytringsfriheten til hans med- og motdebattanter.
Sannsynligvis er dette noe å gruble og tenke på for Menneskerettighetsuken til neste års arrangement. Heldigvis snudde man i denne saken, og det skal man få tommelen opp for.
Kommentarartikkelen er oppdatert
