Foto: Fanney Antonsdottir
- Norsk i det moderne, flerkulturelle Norge - 09.06.2015
På NRK Brennpunkt i fjor fortalte ungdommer fra Oslo øst at de ikke føler seg som norske, selv om de både snakker norsk og har norsk pass. Jeg mener vi trenger en debatt om hva det innebærer å være norsk i det moderne Norge. Så hva er egentlig karakteristisk for Norge og nordmenn? I følge Språkrådets ordbok er norsk enten et substantiv som viser til det norske språket, eller et ord” som gjelder, skriver seg fra, er karakteristisk for Norge og nordmenn”.
Den juridiske siden av å være norsk er helt uproblematisk, og handler om statsborgerskap. Utfordringen kommer når man skal vurdere den kulturelle siden av det å være norsk – altså hva det er som” karakteriserer nordmenn”. Må du gå på ski hver påske, ha brunost på matpakken og feire 17.mai i bunad for å være norsk? Å passe inn i en kultur betyr at man må beherske språk, kulturelle koder, antakelser, forventninger og å føle tilknytning. I tillegg kommer ting som navn, utseende, felles kulturell historie og felles minner. Jeg vil argumentere for at den økende migrasjonen til Norge har bidratt til at vi må revurdere mange av de karakteristikkene vi tidligere har brukt for å beskrive «norske». Begrepet må utvides.
Migrasjon – et endret Norge
Migrasjon er en krevende prosess for de menneskene som reiser og for vertsamfunn som tar imot. Når man utvandrer, reiser man fra familie, venner og sitt eget fødeland med kjente omgivelser og minner. Man reiser til et sted der man verken kjenner språket, kulturen eller noen andre mennesker. En slik reise er i seg selv utfordrende psykisk. I tillegg utfordrer den verdier, kultur og referanserammer. Den aktualiserer spørsmål om identitet og tilhørighet. Hvem er jeg i forhold til andre? Hvor hører jeg til?
Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at det bor innvandrere fra 222 land og selvstyrte områder i Norge.Landet i ferd med å bli et sammensatt samfunn bestående av folk som har vært her lenge, og folk som har kommet nylig og er blitt del av samfunnsfellesskapet. Vi er nødt til å se på hvordan vi skal leve sammen som et samfunn. Skal det være mer integrering og/eller mangfold? Skal vi danne et nytt «vi» eller fornye «det norske»?
Integrering eller mangfold?
Norsk innvandringsdiskurs er fortsatt uklar om relasjonen mellom innvandrere og befolkingen for øvrig, og hvordan det nye Norge skal være. For noen år siden var fokuset på «integrering» – altså at innvandrerne skulle integreres i det norske samfunn. Det var ensidig fokus på opplæring i språk og kultur, slik at man kunne bli raskt assimilert inn i samfunnet. Deretter dreide fokuset mot” integrering og inkludering,” der man viste at prosessen har to sider.
«Integrering» plasserer ansvaret på innflytterne, mens «inkludering» plasserer ansvaret på samfunnet. Innvandrerne må integrere seg, og det norske samfunnet skal inkludere dem. Vektleggingen varier i takt med utskiftninger i norsk politikk. Høyresiden vektlegger integrering, venstresiden vektlegger integrering og inkludering.
I dag omtales Norge som et flerkulturelt samfunn. Det er nytt i integrering/inkluderingsdebatten i Norge. Selv om vi hører om det flerkulturelle samfunn finnes det ikke noen strategi om hvordan vi skal forhold oss til det – og mangfoldet som kommer med det. Skal vi være stolte over det eller skal vi bekymre oss? Er mangfold bare positivt? Debattene virker polariserende, hvor de som er kritiske til det flerkulturelle mangfold stemples som rasister, mens de som snakker positivt om mangfold anses som naive.
Verden blir mer global, og innvandrere bidrar til å bringe den globale verden med dens gleder og utfordringer hit til Norge. De fleste innvandrere vil fortsatt ha kontakt med sitt opprinnelsesland etter ankomst til Norge. Enten det er gjennom forretningsforbindelser, organisasjonsliv eller familie og venner. De vil også ofte være opptatt av og engasjert i opprinnelseslandet. Denne kunnskapen, erfaringen og ikke minst nettverket kan være en ressurs som Norge kan nyttiggjøre seg av gjennom bistand, utenrikspolitikk, næringsinteresser og kulturformidling. Slik kan mangfold være en ressurs som vi ikke kan ta oss råd til å overse.
Nødvendige endringsforslag:
* Vi må slutte å skille mellom innvandrere og nordmenn i hverdagsspråket. Det samme gjelder bruken av begrepet «etnisk norsk.» Den type språkbruk opprettholder et kunstig skille mellom landsmenn. Det er forståelig at det kan være behov for statistikk som måler innvandrere mot befolkingen for øvrig for å kompensere for de ulike utgangspunktene, men dette må bare være i en overgangsfase.
* Vi må utvide forståelsen av begrepet «norsk». Vi må endre forståelsen av å være norsk fra etnisk til en geografisk og språklig. Å være norsk må knyttes til språk og lovlig opphold i Norge. Alle som søker statsborgerskap, oppfyller vilkårene og er innvilget opphold må anses som norske, uansett etnisitet, utseende, tros- og livssynstilhørighet. Vi er nødt til å justere og oppdatere vårt bilde av «norsk». Vi får stadig flere nordmenn som har ikke-hvit hudfarge. Er de norske med annerledes utseende og annerledes navn norske nok?
* Diskrimineringsloven kunne vært enda mer presis ved å forby diskriminering på grunn av navn i samme kategori med religion og livssyn. Jeg er litt usikker hvordan begrepet «etnisitet» i denne loven virker i praksis siden norske myndigheter ikke registrerer etnisk bakgrunn av borgere i Norge. Hudfarge og opprinnelse/fødested er derimot lett å identifisere.
* Det trengs endring i norsk statsborgerskapslovgivning slik, at å bli født i Norge utløser et tilbud om å bli norsk statsborger. Spørsmålet om dobbelt statsborgerskap bør drøftes, siden en del av oss alltid vil ha tilhørighet og tilknytning både til opprinnelseslandet og til vårt nye hjemland.
* Siden språket skal være et viktig kriterium i definisjonen av norsk, er det naturlig at det gis gratis og pedagogisk god norskopplæring til alle som oppfyller vilkårene for oppholdstillatelse.
* Mange av innflytterne lever med et håp om en dag å returnere til opprinnelseslandet, og derfor gjør de lite for å etablere seg her. Disse holdningene må endres. Norge er oss. Vi er nødt til å lære mer om landet; geografi, historie, kultur osv. Vi må engasjere oss lokalt: ibarnehage og skole, idrettsklubber og interesseorganisasjoner.
* Mange familier, særlig med innvandrerbakgrunn,trenger veiledning og råd om hvordan de skal forhold seg til arven fra opprinnelseslandet og bygge tilhørigheten til Norge og det norske samfunn.
* Det kreves endring i skoleverket, i trossamfunn, frivillighet og arbeidsmarkedet.
Vi trenger en felles visjon om hvordan det flerkulturelle samfunnet felleskap skal være, og hvordan vi kan danne det nye «norske». Storsamfunnet og innflytterne et gjensidig ansvar for å få dette til. Storsamfunnet må være sjenerøse og la begrepet ”norsk” omfatte alle som juridisk sett er norske, og innflytterne har et ansvar å streke seg mot det å være «norsk». Ikke norsk slik som det var før, men et nytt «norsk» som er fargerikt, mangfoldig og spennende «norsk» bygd på nedarvede og felles verdier.
Oprinnelig lagt ut på verdidebatt.no. Republisert i sin helhet på utrop.no med forfatterens tillatelse.
