Homo Sapiens 2.0

Mitt håp om å skape et Homo Sapiens 2.0 finnes her i Skandinavia. Uttalelsen kan virke ganske radikal, men for meg er det den eneste utveien for menneskeheten.

I oljebransjen finnes det nemlig et velkjent sitat: Steinalderen tok ikke slutt fordi vi gikk tom for steiner. Vi sluttet å bruke stein fordi våre sinn endret seg. Vi vil i fremtiden kunne si at oljealderen ikke tok slutt fordi vi gikk tom for olje, men fordi vårt perspektiv endret seg til fordel for en ny og grønn verden.

Gjennom forestillingen om Homo Sapiens 2.0 håper jeg å finne min fremtidsdrøm. Folk i fremtiden skal ikke lage nøkler eller lås. Filosofen Jean Jacques Rousseaus samfunnskontrakt bør gå enda lenger i det 21. århundre. Ingen skal rane, ingen skal bli mobbet, ingen kjønnssegregering, ingen diskriminering, ingen ulikhet. En hverdag som hver og en av oss drømmer om, men som ingen av oss har mot til å stå opp for; altså drømmen om “det perfekte samfunnet”.

Kanskje skjønner du hva jeg mener mye bedre nå, etter å ha lest de overnevnte paragrafene. 

Mitt håp for å skape Homo Sapiens 2.0 finner jeg her i Skandinavia, nettopp fordi samfunnene i disse landene er de som ligger nærmest denne fremtidsvisjonen. I Norge har de fleste mennesker som bor utenfor storbyene ikke lås på hjemmene eller bilene sine. Å bekymre seg over egen sikkerhet er ikke en del av livet for de fleste nordmenn, fordi den sosiale kontrakten fører til at (nesten) ingen vil snike seg inn i ditt hjem eller prøve å stjele bilen. Eksemplene på er mange og liknende. Derfor har jeg troen på at den skandinaviske samfunnskontrakten vil være den perfekte modellen for å skape en fredelig sivilisasjon over hele verden, en slags diamant som skal slipes frem.

Hva om de venstreorienterte boikottet 8. mars?
I år ble den internasjonale kvinnedagen feiret med mindre lidenskap enn i fjor. Fjorårets sterke reaksjon kom på grunn av reservasjonsdebatten, og det flesteparten oppfattet som den sittende høyreorienterte regjeringens forsøk på å tukle med loven om selvbestemt abort.

I Norge er det fire eller fem velkjente venstreorienterte politiske partier. Vi har Arbeiderpartiet, Miljøpartiet de Grønne, Sosialistisk Venstreparti, Rødt og Norges Kommunistiske Parti. Ved store arrangementer som 8. mars ser vi kun disse partienes tilstedeværelse, med sine store bannere og med ungdomsorganisasjoner som forbereder seg i ukesvis før demonstrasjonene. På sosiale medier kan man følge folks entusiasme i forkant av disse store politiske hendelsene. Men hva med de høyreorienterte organisasjonene og partiene? Hvor blir det av dem?

Jeg ser ikke noe poeng i å ignorere slike merkedager, eller at samfunnet ikke stiller noen spørsmål om dette. Men hva om man skulle begynne å ignorere og se vekk fra likestillingskampen? Siden de høyreorienterte (angivelig) er halvparten av velgerne i dette landet, ville jeg seriøst kreve en forklaring.

Og enda verre: tenk om de venstreorienterte også ignorerte og boikottet den internasjonale kvinnedagen? Om vi skulle ta vekk venstresidens støtte til 8. mars, om entusiasmen og deltakelsen skulle minke år for år, helt til det ubetydelige, hva ville ha skjedd? Jeg tenker at om 20 år så ville vi finne oss i et helt annet samfunn, hvor det å snakke om kvinners rettigheter ville blitt sett på som tabubelagt, akkurat som i de fleste orientalske kulturer. Er det en slik samfunnsutvikling de høyreorienterte i Norge ønsker seg?

Overvåkningskulturen av muslimske kvinner
En annen viktig ting å nevne er overvåkingskulturen som muslimske kvinner i Norge må stri med. Selvsagt kan etnisk norske kvinner påpeke feil og snakke om ulikheter og forskjellsbehandling som de opplever på jobb eller sosialt, men jeg mener disse hindringene ikke er i nærheten av det som en gjennomsnittlig muslimsk kvinne på Tøyen eller Grønland ofte vil oppleve.

Hvis 8. mars, den internasjonale kvinnedagen, handler om å vise solidaritet med kvinner som har behov for hjelp, hvorfor blir problemene til disse kvinnene oversett av feministiske grupper i Norge? Somaliske unge jenter blir tvunget til omskjæring, selv om de bor i Norge, og andre muslimske kvinner rammes av vold i hjemmet. Hver dag kan man se sju år gamle jenter tvunget til å bruke hijab. Listen er lang, men dessverre ser jeg ikke nok støtte fra norske feminister til muslimske kvinner. For det er de som virkelig har behov for hjelp og solidaritet.

Mer om barnehijab
Jeg tenker at hijabbruk er en voksen avgjørelse. En sju år gammel jente har ikke lov til å kjøpe alkohol eller sigaretter. En ti år gammel jente kan heller ikke fly uten foreldrenes tillatelse. Fordi alle disse er “voksne beslutninger” som direkte påvirker livet hennes på dette stadiet så gjelder sterke rettsrestriksjoner for slike handlinger her i Norge.

På den andre siden ser ikke norsk lov noen skade i at en sju år gammel jentes hode får dekkes grunnet en “familiens beslutning”. Tradisjoner påvirker både gutters og jenters personlighet sterkt. En muslimsk gutt tenker: “Ja, hun må bære sløret, fordi dette er naturlige restriksjoner i hennes liv”. Og den muslimske jenta tenker: “Ja, jeg får nok vel bruke sløret, fordi min plass bestemmes av en manns posisjon i samfunnet”. Jeg ser dette som press, mobbing og misbruk av et sju år gammelt barn.

Gjennom mine kommentarer om hijab, ønsker jeg å gi norske feminister noe å tygge på. For et annet viktig poeng her, er at på grunn av rasisme-kortet som brukes av de fleste muslimer så unngår etnisk norske å kritisere muslimske tradisjoner. Folk er redde for å bli kalt islamofobe eller rasister. Av den grunn er det derfor enda viktigere med et selvkritisk blikk på oss selv som innvandrermiljø. Vi må se dette som vår plikt i den store solidaritetskjeden.

Jeg har håp for Homo Sapiens 2.0. Som sagt, i Skandinavia.

Sercan Leylek (født 1986) er forfatter og fritenker, med bosted i Oslo og opprinnelse fra Tyrkia. Kommentarinnlegget ble opprinnelig publisert på Sercan Leyleks engelskspråklige blogg cafebabel.col.uk. 

Oversettelse og tilretteleggelse av Claudio Castello. Gjengitt i Utrop og Utrops nettutgave med Leyleks tillatelse.