Foto: A. Lobos
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Etter at superstjernen Alexis Sanchez, det nærmeste Chile har kommet fotballguder som Pelé og Maradona, arrogant pirket ballen forbi Argentinas keeper i den avgjørende straffen, brøt en hel nasjon i unison glede.
Overalt i Chiles byer samlet folk seg på plasser, tutet med bilhorn, og skålte i hjemmene sine (se illustrasjonsbildet). I hovedstaden Santiago feiret spillerne sammen med vanlige folk og presidenten på presidentpalasset. Og i ut i den store verden ble Chiles historiske første tittel også feiret. Fra forskerbasen i Antarktis i flere minusgrader, til Times Square i New York, til Sergels Torg i Stockholm.
Nyhetsår med negativ feel utenfor fotballen
Samtidig var det også lettelse i de mange gledestårer som ble grått i løpet av denne historiske kvelden. 2015 har, inntil Sanchez straffesparklureri av sin argentinske keepermostander, vært en av mange tunge sosiopolitiske år. Å lese eller høre på nyheter fra gamlelandet har blitt en øvelse i hvordan bli deprimert på 1-2-3.
Sålangt i 2015 har et flere titalls korrupsjonsskandaler rammet den chilenske styrende politiske eliten, og landet gjennomlever nå sin største politiske krise siden militærdiktaturets slutt i 1990. President Michele Bachelet, den samme som nøt seierens stund med troféet på presidentpalasset, måtte selv for halvannen måned siden skifte ut hele regjeringen for å redde sitt politiske skinn. Nasjonale medier snakker om 20-30 prosents oppslutning rundt henne, og opposisjonspressen nærmest godter seg over at hennes sønn er innblandet i en av sakene. Kopperprisen har stupt, og landet har siden sent i 2013 opplevd en resesjon som flere eksperter mener ikke har nådd bunnen. Landets økonomiske og politiske system, nedarvet fra militærdiktaturet (1973-90), har gitt enorme sosiale forskjeller. Streiker og demonstrasjoner for strukturelle endringer er et dagligdags fenomen i landet.
Naturkreftene har også sørget for å ta nattesøvnen fra nasjonen. Jordskjelvet i 2010 ble målt til en av de fire kraftigste i moderne historie, med et tsunami som rammet store deler av den sørlige kysten. I 2014 kom det et nytt mindre jordskjelv i nord, skogbranner som rammet havnebyen Valparaiso, og i år var det oversvømmelser flere steder i nord. I Atacama, som skal altså være verdens tørreste ørken.
Lettelse, brød og sirkus – og endring?
For meg har det uten tvil vært lett å skjønne et helt folks ønske om å enes om noe. Om å lese annet og høre annet enn de dagligdagse problemene. For et samfunn hvor skillelinjene og polariseringen er sterk, er de elleve som løper ut med flagget på brystet noe alle blir stolte over. Gutter som har kommet fra de mest belastede bakgrunn, slått seg frem i livet, og vokst seg til å bli hele landets kjæledegger.
Samtidig snakker flere av de chilenske samfunnskommentatorene om fotballen som positiv endringsfaktor. Midtbanespilleren og chilensk-haitianeren Jean Beausejour, en av de store profilene under årets Copa America, snakket også om “en før og en etter for Chile”, sportslig som samfunnsmessig.
Siden den ble bygget engang på 40-tallet har finalearenaen Estadio Nacional hatt en prominent plass i chilenernes hjerter. Finalen i VM i 1962, hvor Pele-kopien Garrincha herjet som den store stjernen, ble spilt her. Men etter militærkuppet i 1973 ble fotballen byttet ut med geværkolber. Estadio Nacional ble til et midlertidig fengsel, torturkammer, og henrettelsessted for de flere tusener som det nye militærstyret mente var “fienden”. I over 40 år har den fremstått som symbol på landets nasjonal traume, og det tok 42 år for at den igjen kunne sees på som et sted som kan forbindes med fotballglede.
“Her på et sted fylt av sorg og død, har vi endelig gitt folket noe å glede seg over, og være stolte av”, ble fotballspilleren sitert av mediene.
Beausejours sterke budskap viser triumfen som en eksersis nasjonal demonutryddelse, og at et annet Chile er mulig. At man endelig kan kvitte seg stempet spm taper-nasjonen Chile, både på og utenfor banen.
Hverdagen vil etterhvert komme krypende, og med det alle problemer og utfordringer for dette hardt prøvede landet. Selv velger jeg å være optimisitisk. Jeg ser frem til en dag å kunne med stolthet også lese om chilenske forskere og leger, som har gått gradene gjennom en ny, bedre og utjevnende utdanningssystem, som engang kommer til å finne en kur mot HIV. Om fattigdommen som ble en saga blott og at ekteskapsloven som nå diskuteres blant landets senatorer, fører til varige holdningsendringer.
Alt dette er like verdt å juble for som straffen til Sanchez. Inntil da får man leve på, og la seg inspirere seg av fotballboblen.
Link til illustrasjonsbildet
