Foto: Claudio Castello
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
Flere av elevene på St. Sunniva skole trosser skolestyrets vedtak, eller bedre sagt overkjøringsavgjørelse om å ikke la pengene som de tjener inn under Operasjon Dagsverk gå til årets formål.
Bakgrunnen er enkel: årets OD-penger går til formål som skolens verdisyn ikke kan støtte. Innsamlingsmidlene vil gå til ulike prosjekter som støtter seksualundervisningsarbeid med fokus på prevensjon (og abort) i Chile, Argetnina og Peru.
Siden St. Sunniva er en privatskole med katolsk verdisyn, og katolsk religiøst praksis er negativt innstilt til abort og prevensjon, tar man de konsekvente følgene av dette. Midlene som skulle gå til årets OD-prosjekter for seksuell rettferdighet i de tre latin-amerikanske landene skal heller gå I stedet til den katolske hjelpeorganisasjonen Caritas. Det har skolestyret gått inn for.
Føler seg overkjørt
Eller er dette samtidig så tilsynelatende enkelt? For det var på tirsdag at ble det kjent at skolen trakk seg fra årets Operasjon Dagsverk. Problemet er måten det skjer på, og spesielt når skolen ga beskjed om sin endelige avgjørelse på så kort varsel. Og i tillegg gjennom en prosess som et flertall av St- Sunniva-elevene har sett på som “ren overkjørsel og udemokratisk”.
Skolens styreleder, Bjørn O. Øiulfstad, sier han synes det er greit at enkelte elever likevel velger å gi pengene de tjener til OD, selv om skolen formelt sett har trukker seg. Øiulfstad, som resten av styret er altså i en knipe, mellom tro og avklaring.
Strid mellom kropps- og trosfrihet
Seksualitet har i uminnelige tider vært et stridsspørsmål i katolisismen. “Bli mange”, var budskapet i den hellige boken, Bibelen. Ja, det ble lov å bli mange, men under det heteronormative ekteskapets strenge og beskyttende hånd.
Av de fleste kristne denominasjoner har katolisismen kanskje det strengeste synet på reproduktive og seksuelle rettigheter. Abort er en uting, homofile kan godtas, mens homofil praksis sees på som synd. I det supersekulære Europa, hvor kirken har mistet mye av sin formelle makt, er seksuell abstinens eller kontroll ikke et spørsmål (bortsett i fra veldig konservative og praktiserende miljøer). I Latin-Amerika derimot har kirken fortsatt stor sosial og politisk innflytelse. Chile, som er et av de tre prosjektlandene OD-midlene retter seg til, har sammen med El Salvador, Nicaragua, Dominkanske Republikk, Vatikanstaten og Malta verdens mest restriktive lovgivning. Her er det altså ikke engang lov med abort, selv etter en voldtekt.
I denne striden mellom kropps- og trosfrihet er det det sistnevnte som ofte går seirende i et katolsk kontekst. Et av de groveste eksemplene for denne sosiale konservatismen er saken om elleveårige “Mainumby”. Elleveåringen kom i det internasjonale søkelyset etter at saken henne ble allmenn kjent som en av de mest ekstreme tilfellene av konsekvensene til anti-abort-politikkene i det katolske Latin-Amerika, nærmere sagt Paraguay.
Elleveåringen , som bor sammen med mor, stefar og søsken i et av hovedstaden Asuncions fattigkvarterer, ble nektet abort av myndighetene selv etter å ha blitt gravid som resultat av ikke-samtykkende sex med stefaren. Saken skapte enormt negativt publisitet for Paraguay. Landet og myndighetene ble fordømt i flere internasjonale fora.
OD-reservasjonrett?
Når dette skjer, samtidig som en skole i Oslo holder seg strengt fast ved Roms lære, så er det betenkelig og skuffende. Ikke minst samtidig som Mainumby-saken skapte det en abortdebatt i et svært konservativt og religiøst land, noe som ville vært utenkelig for ti år siden.
Abort er frem til nå noe man ikke har snakke om i latinske katolske land, og det er ennå for få politikere som tør å ta kampen om kvinners og jenters reproduktive rettigheter. For fattige jenter som “Mainumby” er det intet annet alternativ enn å føde barnet. Hennes langt rikere medsøstre er langt heldigere, og kan betale en eller annen lege som familien kjenner under bordet. Eller ta seg en ukeslang ferie til et land hvor det er lov.
Så spørsmålet man kan stille seg er: kan man ha en religiøs reservasjonsrett til ulike OD-prosjekter, ene og alene fordi disse ikke samsvarer med skolens grunnsyn? Hva om vi får flere religiøse skoler nå som flere grupper enn katolikker melder sin ankomst til Norge og kan henvise til den norske stat som garantist for sin trosfrihet; skal de også kunne henvise til en slags “Lex St. Sunniva”?
Jeg ser dette som en ganske uheldig utvikling. Vi trenger ikke flere som Mainumby. Vi trenger at aktører i Norge, om de er statlige institusjoner eller skoler, stiller opp for de mest utsatte. Uavhengig av verdisyn.
